Sammendrag: Dublin
Ukrainsk borger hadde hatt oppholdstillatelse i Polen ved ankomst til Norge. Søknaden ble ikke tatt til realitetsbehandling, og klageren ble mottatt tilbake av polske myndigheter i tråd med Dublin-regelverket.
Bakgrunn
Klageren kom til Norge i 2025. Han opplyste å ha hatt oppholdstillatelse i Polen siden 2022 og frem til han kom til Norge. Videre hadde han noen familiemedlemmer i Norge. Klageren anførte at han ble diskriminert i Polen, og bestred at polske myndigheter hadde evne og vilje til å bistå han. Han fryktet også å bli sendt videre til Ukraina fra Polen, og fryktet at han ikke ville få en rettferdig behandling av sin asylsøknad der.
Polen aksepterte tilbaketakelse av klageren, og UDI ga ikke utsatt iverksetting. Klageren ble uttransportert til Polen før klagen ble behandlet av UNE.
UNEs vurdering
UNE viste først til at Norge kan nekte å vurdere en søknad om beskyttelse dersom et annet europeisk land, som har underskrevet Dublin III-forordningen (et medlemsland), er ansvarlig for å behandle søknaden. Dette følger av utlendingsloven § 32 første ledd bokstav b og kalles Dublin-samarbeidet.
I denne saken hadde Polen akseptert å overta ansvaret for klageren.
Når det gjaldt klagerens anførsler om at han ønsket å bli i Norge og få sin søknad behandlet her, er dette noe som ikke kan få avgjørende vekt. UNE mente at klageren vil få anledning til å søke beskyttelse i Polen ved en retur dit.
UNE mente videre at klageren ikke hadde en tilknytning til Norge som tilsa at søknaden skulle behandles her. At han hadde noen slektninger her, kunne ikke endre det.
Heller ikke forelå det særlige grunner som gjorde at Norge likevel burde behandle søknaden. Til anførslene om manglende tillit til polske myndigheter, uttalte UNE at det ikke forelå opplysninger som tydet på at polske myndigheter manglet evne og vilje til å behandle en søknad forsvarlig og i tråd med flyktningskonvensjonen. Polen er et rettsstat med evne og vilje til å beskytte mot overgrep, og om klageren opplever slikt må han ta det med polske myndigheter.
Samlet sett mente UNE at det ikke forelå særlige grunner.
UNE la videre til grunn at Polen overholder sine internasjonale forpliktelser, og ikke sender personer til områder der de kan være utrygge.
Konklusjon
Klageren fikk ikke sin asylsøknad behandlet i Norge.