Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren hadde vært flere ganger i Norge, blant annet på Schengenvisum og med oppholdsrett i medhold av EØS-regelverket. Han søkte tillatelse i familieinnvandring med referanseperson, som var oppgitt å være samboer og mor til deres felles barn. Før UDIs vedtak sendte referansepersonen inn en henvendelse hvor hun opplyste at hun og klageren ikke lenger bodde sammen. UDI avslo deretter søknaden, og viste til at det ikke var sannsynliggjort at partene bodde sammen, og vilkårene for tillatelse var da ikke oppfylt.

Klageren sendte inn en klage, og viste til at han har et barn i Norge som har behov for at han er til stede. Han opplyste også at han hadde arbeidstilbud i Norge.

UNEs vurdering

UNE viste til at det er et vilkår for at samboere skal få oppholdstillatelse i familieinnvandring at de skal fortsette samlivet. Når referansepersonen har oppgitt at samlivet har opphørt, er ikke dette vilkåret oppfylt.

UNE vurderte videre om det forelå sterke menneskelige hensyn som likevel kunne tilsi at det ble gitt en oppholdstillatelse, og vurderte da særskilt hensynet til parets barn. Barnet bodde da sammen med sin mor, som hadde foreldreansvaret alene. Det var ikke dokumentert at hun ikke kunne gi barnet tilstrekkelig omsorg. Det var heller ikke opplyst om at klageren hadde noe samvær med barnet, eller at barnet hadde særlige behov. Selv om det kan være krevende for mor å ha ansvaret alene, er ikke dette uvanlig i Norge. Det finnes flere ordninger som kan være til hjelp.

Videre mente UNE at det ikke forelå en særlig tilknytning til Norge som tilsier at det kan gis en tillatelse, jf. utlendingsloven § 38. Selv om klageren har oppholdt seg her i flere perioder, var ikke oppholdstiden lang nok til at det kan tilsi en tillatelse. Opphold på visum forutsetter også retur til hjemlandet, og veier lite i denne vurderingen.

Klageren var heller ikke vernet mot retur til Tyrkia.

Øvrige vilkår ble ikke vurdert.

Konklusjon

Klagen ble ikke tatt til følge.