Sammendrag: Dublin

Bakgrunn

Klageren søkte beskyttelse i 2024 sammen med sine tre mindreårige barn. Søknaden ble avslått fordi klageren kunne kreves mottatt av Kroatia etter Dublin III-forordningen.

UNE besluttet ikke å gi utsatt iverksetting, og klagerne ble etter det uttransportert til Kroatia.

UNEs vurdering

Norge kan nekte å vurdere en søknad om beskyttelse dersom et annet europeisk land, som har underskrevet Dublin III-forordningen (et medlemsland), er ansvarlig for å behandle søknaden. Dette følger av utlendingsloven § 32 første ledd bokstav b og kalles Dublin-samarbeidet. I denne saken hadde Kroatia akseptert at klagerne ble tatt tilbake etter forordningens artikkel 20 (5).

Selv om et annet land er ansvarlig, skal Norge likevel behandle søknaden dersom klageren har tilstrekkelig tilknytning hit. UNE kom til at klagerens opplyste familienettverk i Norge, i form av en onkel, fettere og kusiner, ikke innebar en slik tilstrekkelig tilknytning til Norge.

UNE kom også til at det ikke forelå særlige grunner som gjorde at Norge likevel burde behandle søknaden. Det ble lagt til grunn at klageren vil få tilgang til nødvendig helsehjelp i Kroatia dersom hun velger å gjenoppta søknaden sin der. UNE la også til grunn at mottaksdirektivet setter minstestandarder for mottaksforhold, og at UNE ikke hadde noen opplysninger som tilsa at Kroatia ikke overholdt dette. Om anførslene knyttet til frykt for å bli returnert til hjemlandet, uttalte UNE at Kroatia er en rettsstat med evne og vilje til å behandle asylsøknader på en forsvarlig måte i tråd med det samme internasjonale regelverket som gjelder for Norge. UNE uttalte at man var kjent med kritikk mot deler at Kroatias asylsaksbehandling, men at tilgjengelig informasjon tilsier at returnerte ikke skal møte noen hindringer for å få gjenopptatt sin asylsøknad.

Angående hensynet til barna, la UNE til grunn at de ikke hadde noen særlige omsorgsbehov utover det som gjelder for barn på deres alder. Det forelå heller ingen opplysninger om at mor ikke hadde tilstrekkelig omsorgsevne. Etter UNEs vurdering var det ikke spesielle forhold i denne saken som skilte den fra andre saker med barnefamilier som henvises til et annet land. Etter en helhetsvurdering kom UNE derfor til at det ikke forelå særlige grunner som tilsa at Norge burde behandle søknaden om beskyttelse.

UNE la videre til grunn at klageren ikke var vernet mot retur til Kroatia, og viste til at Kroatia, på samme måte som Norge, er bundet av prinsippet om non-refoulement. UNE mente Kroatia vil foreta en individuell og forsvarlig behandling av asylsøknaden.

Konklusjon

Klagen ble ikke tatt til følge.