Sammendrag: EØS
En mor til EØS-borger i Norge ble ikke ansett som et forsørget familiemedlem, og falt utenfor den kretsen som kan få oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger.
Bakgrunn
Klageren ankom Norge på visum for ett år i 2023 for å besøke sin herboende datter. Det ble så søkt om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger. UDI avslo søknaden, og viste til at det ikke var dokumentert at klageren hadde blitt forsørget at datteren i hjemlandet over tid, og at det ikke var dokumentert at forsørgelse var nødvendig for å dekke klagerens grunnleggende behov i hjemlandet. Klagerens ektefelle og sønn bodde der, og sønnen hadde etter det opplyste forsørget klageren frem til avreise.
Vedtaket ble påklaget, og det ble blant annet anført at vilkårene var oppfylt. Det ble vist til dokumentasjon på pengeoverføringer fra datteren til hjemlandet. Videre ble det vist til at klagerens sønn var arbeidsledig og at klageren var i en sårbar situasjon på grunn av store helseplager.
UNEs vurdering
Et familiemedlem som ikke selv er EØS-borger kan få utstedt oppholdskort i de tilfellene der vedkommende har oppholdsrett etter utlendingsloven § 114, se § 118. Det er et vilkår at utlendingen er familiemedlem til EØS-borgeren (referansepersonen). Videre må EØS-borgeren utøve EØS-rettigheter i Norge, se utlendingsloven § 112 bokstav a til d.
Det er ikke tilstrekkelig at EØS-borgeren (referansepersonen) påtar seg forsørgeransvar. Forsørgelsen må være av en økonomisk karakter, vedvare over tid og ha en viss størrelse. Det må også dokumenteres at forsørgelse har vært nødvendig for å ivareta klagerens grunnleggende behov i hjemlandet og at hun har et reelt forsørgelsesbehov fremover i tid.
UNE kom til at klageren ikke hadde blitt forsørget av sin datter, og viste blant annet til at det var opplyst at klageren hadde blitt forsørget av sin sønn i hjemlandet. Det ble også vist til at de økonomiske bidragene datteren hadde sendt fra Norge ikke fremstod som nødvendige for å dekke klagerens grunnleggende behov og at det ikke ville foreligge et forsørgelsesbehov reelt sett fremover i tid. Anførslene om at klageren hadde et særskilt omsorgsbehov på grunn av helseplager ble ikke ansett tilstrekkelig. Helseplagene var udokumenterte, og aldersmessige utfordringer er normalt.
Klageren falt derfor utenfor den personkretsen som kunne få oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger.
Konklusjon
Klagen ble ikke tatt til følge.