Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren er barn, og søkte om familieinnvandring med sin mor (referanseperson) via den norske ambassaden. Hans mor hadde midlertidig oppholdstillatelse i Norge. Vedlagt søknaden var fødselsattest og utfylt samtykkeskjema.

Referansepersonen opplyste, i respons til at UDI ba om at det ble fremlagt samtykkeskjema fra klagerens far, og forklaring om klagerens omsorgssituasjon, at klageren hadde bodd sammen med henne siden han ble født. Da moren kom til Norge etterlot hun klageren hos sin far, og han har bodd med faren sin siden. Det hadde tatt tid å høre fra klageren og hans far siden livet som flyktning var krevende, og hun ba om mer tid til å fremskaffe identitetsdokumenter da det ikke var tilgang på data, og det er veldig dyrt for flyktninger.

UDI aslo søknaden fordi de mente det ikke var fremlagt tilstrekkelig samtykke fra klagerens far. De viste til at det fremlagte samtykkeskjemaet ikke oppfylte de formelle kravene som ble stilt til et samtykke. Klagerens far hadde ikke fremlagt en kopi av sin legitimasjon med bilde.

UNEs vurdering

Barn under 18 år har på bestemte vilkår rett til oppholdstillatelse i Norge. En mor eller far, som referanseperson, må ha forelderansvaret alene eller felles med den andre forelderen. Er foreldreansvaret felles, må det legges frem samtykke fra den andre forelderen for at barnet kan bosette seg i Norge.

Referansepersonen hadde ikke fremlagt dokumentasjon på at hun hadde foreldreansvar for klageren alene. UNE tok dermed utgangspunkt i at foreldrene hadde felles foreldreansvar, og det krevdes dermed samtykke fra klagerens far for at han kunne flytte til Norge.

UNE mente i likhet med UDI at det fremlagte samtykkeskjema ikke kunne legges til grunn. Samtykkeskjemaet var ikke bekreftet av notarius publicus eller en annen offentlig myndighet, og det ble heller ikke lagt ved en kopi av fars pass eller annane legitimasjon. Det var heller ikke fremlagt annen dokumentasjon som bekrefter at far har møtt personlig ved en utenriksstasjon, legitimert seg og underskrevet søknaden eller avgitt samtykke, dette til tross for at UDI veiledet referansepersonen i hvordan et samtykke skal fremlegges i tråd med disse retningslinjene. UNE kan dermed ikke vite om det er klagerens far som har signert det fremlagte samtykkeskjemaet.

UNE mente heller ikke at det var tilstrekkelige opplysninger eller dokumentasjon som tilsa at det var umulig å innhente samtykke fra klagerens far. Klageren har bodd hos sin far siden referansepersonen reiste til Norge. Det var dermed ikke grunnlag til å gi unntak fra kravet om samtykke fra far på grunn av at det var umulig å innhente samtykke eller av særlige grunner.

UNE mente videre at klageren har en omsorgsperson, og at han dermed blir tatt vare på. Selv om den beste løsningen for klageren kan være å flytte til Norge på grunn av en krevende situasjon som flyktning, er ikke dette tilstrekkelig for å gi oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn. Det var ikke opplysninger om at han har et særlig behov for å bo sammen med sin mor, utover det som gjelder barn generelt. Innvandringsregulerende hensyn tilsa uansett at slike forhold som hovedregel ikke kan være avgjørende. Dette er fordi svært mange som søker om familieinnvandring, lever under vanskelige forhold og ønsker å bosette seg i Norge. Hensynet til en kontrollert innvandring blir derfor avgjørende.

Reglene om familieinnvandring åpner ikke for å ta stilling til om klageren har behov for beskyttelse. Dette dekkes av egne regler.

UNE tok heller ikke stilling til om de andre vilkårene for tillatelse var oppfylt.

Konklusjon

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å gjenforenes med sin mor. Det var ikke grunn for å gjøre unntak, og det var heller ikke sterke menneskelige hensyn som kunne gi grunnlag for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 49.