Sammendrag: EØS
Eldre mann ble ikke ansett som forsørget familiemedlem, og falt derfor utenfor den personkretsen som kan få EØS-oppholdskort.
Bakgrunn
Klageren søkte om oppholdskort som familiemedlem til sin sønn bosatt i Norge. Han hadde tidligere vært i Norge på visum, og ellers fått flere avslag på visumsøknader og oppholdstillatelse tidligere.
UDI avslo søknaden, da de kom til at det ikke var dokumentert at forsørgelse var nødvendig for å dekke hans grunnleggende behov i hjemlandet ettersom han mottok pensjon. Vedtaket ble påklaget, og det ble anført at hans pensjon ikke var tilstrekkelig til å dekke klagerens grunnleggende behov.
UNEs vurdering
UNE fant det dokumentert at klageren var far til herboende EØS-borger. Spørsmålet ble derfor om klageren skulle anses som forsørget familiemedlem. Det er ikke tilstrekkelig at EØS-borgeren (referansepersonen) påtar seg forsørgeransvar. Det må kunne dokumenteres at det foreligger et forsørgelsesbehov hos familiemedlemmet i hjemlandet. I utgangspunktet skal forsørgelse være av en økonomisk karakter, vedvare over tid og ha en viss størrelse. Det må også dokumenteres at forsørgelse har vært nødvendig for å ivareta klagerens grunnleggende behov i hjemlandet og at han har et reelt forsørgelsesbehov fremover i tid.
UNE bemerket at klageren hadde mottatt regelmessige pengeoverføringer av en viss størrelse fra sin sønn i Norge over noe tid. Han måtte derfor anses å ha blitt noe forsørget av ham. Men UNE mente likevel at det ikke var tilstrekkelig dokumentert at disse overføringene hadde vært nødvendige for å dekke klagerens grunnleggende behov, eller at han hadde et reelt forsørgelsesbehov fremover i tid. Det ble her vist til at klageren hadde en selvstendig inntekt i form av pensjon. Selv om den økonomiske situasjonen i hjemlandet skulle være utfordrende, så skal det mye til for å få opphold som forsørget familiemedlem. Pengeoverføringene fra sønnen ble ansett som supplerende, og ikke nødvendige.
UNE mente også at det var sannsynlig at klageren hadde andre familiemedlemmer i hjemlandet, som kunne støtte klageren ved behov. Heller ikke de helsemessige utfordringene klageren hadde var tilstrekkelig til å anse ham som forsørget familiemedlem. UNE viste blant annet til at økt behov for pleie og omsorg som følge av alder er normalt, og klageren hadde dokumentert å ha fått medisinsk oppfølgning i hjemlandet.
Det forelå etter UNEs syn heller ikke sterke menneskelige hensyn. Helseanførslene var ikke tilstrekkelig dokumentert, og uansett ikke tilstrekkelig til å anses som sterke menneskelige hensyn.
Klageren var derfor ikke omfattet av den personkretsen som kan få EØS-oppholdskort.
Konklusjon
Klagen ble ikke tatt til følge.