Sammendrag: Familie
Voksen kvinne fikk ikke familieinnvandringstillatelse med sin herboende søster, som hadde beskyttelse i Norge. Resten av familien hadde fått familieinnvandring, men klageren ble ikke ansett som en del av husstanden som voksen. Forsørgelseskravet var heller ikke oppfylt, og det forelå ikke sterke menneskelige hensyn.
Bakgrunn
Klageren søkte i 2023 familieinnvandring med sin søster, som hadde kommet til Norge året før og blitt innvilget beskyttelse som enslig mindreårig. Klagerens foreldre og fem yngre søsken hadde også søkt, og fikk senere tillatelse i familieinnvandring med datteren.
UDI avslo klagerens søknad og viste til at kravet til forsørgelse ikke var oppfylt, verken tidligere eller fremtidig inntekt. De fant heller ikke grunn til å gjøre unntak.
Vedtaket ble påklaget, og det ble anført at klageren er enslig og det var farlig for henne å bo i hjemlandet etter at familien reiste til Norge. Familien i Norge er de eneste omsorgspersonene klageren hadde. I 2024 kom klageren til Norge på egen hånd og søkte beskyttelse.
UNEs vurdering
UNE slo først fast at klageren ikke kan få familieinnvandringstillatelse som søsken til en mindreårig med opphold i Norge, ettersom hun var over 18 år da hun søkte. Dernest vurderte UNE om klageren kunne få tillatelse etter utlendingsforskriften § 9-7 første ledd b, som forsørget barn over 18 år. Det kreves da blant annet at klageren fortsatt skal være en del av foreldrenes husstand.
UNE mente at klageren ikke oppfylte vilkårene etter denne bestemmelsen. UNE tok ikke stilling til om klageren var en del av foreldrenes husstand før foreldrene dro til Norge, men bemerket at hun først søkte om oppholdstillatelse tre måneder etter foreldrene. Hun hadde uansett ikke bodd sammen med foreldrene eller vært en del av deres husstand siden foreldrene kom til Norge. Da klageren kom til Norge som asylsøker, valgte hun å bli bosatt på asylmottak fremfor privat sammen med sin familie. UNE anså derfor at hun ikke var et forsørget barn som fortsatt skulle være en del av foreldrenes husstand.
Det forelå etter UNEs vurdering heller ikke sterke menneskelige hensyn som kunne tilsi at det ble gitt en tillatelse etter utl. § 38 eller § 49. Klageren var nå voksen og uten behov for omsorgspersoner. Hun hadde nettverk og familie i hjemlandet og familien kan også bistå henne økonomisk. UNE mente også at klageren ikke fremsto uten personlige ressurser, hun har tatt skolegang i hjemlandet og hadde ingen helseproblemer.
Kravet til underhold, i form av krav til tidligere og fremtidig inntekt hos referansepersonen, var heller ikke oppfylt. Foreldrene hadde ikke hatt tilstrekkelig inntekt. UNE mente også at det ikke var grunnlag for å gjøre unntak fra dette kravet.
Øvrige vilkår ble ikke vurdert.
Konklusjon
Klagen ble ikke tatt til følge.