Sammendrag: Dublin
UNE mente at Bulgaria var ansvarlig for å behandle klagerens søknad om beskyttelse, og ikke Norge. Han hadde ikke noen tilknytning til Norge gjennom familiemedlemmer, og det var heller ingen særlige grunner som gjorde at Norge likevel burde behandle søknaden. UNE mente at Bulgaria vil gi han en forsvarlig asylsaksbehandling, samt nødvendig helsehjelp.
Bakgrunn
Klageren søkte om beskyttelse i 2025. UDI avslo søknaden fordi han kunne kreves mottatt av Bulgaria etter Dublin III-forordningen artikkel 12 (2).
Klageren ba om en revurdering av retur til Bulgaria. Han mente det ville innebære en alvorlig fare for livet, og viste til at Bulgaria ikke har tilstrekkelige systemer for å ta imot flyktninger på en verdig måte og at det mangler nødvendig helsehjelp, psykologisk oppfølging og økonomisk støtte. Han hadde videre hørt mange tilfeller der flyktninger har blitt slått, truet og mishandlet av bulgarske myndigheter. Han hadde selv blitt stoppet på flyplassen i Bulgaria og blitt behandlet svært dårlig, uten å forstå hvorfor.
Han viste også til at han var truet på livet av familien til kona. Han mottok flere direkte trusler fra familiemedlemmer etter at han fikk visum til Bulgaria, og de sa at de kunne nå ham i Bulgaria og drepe ham.
UNEs vurdering
UNE mente at Norge ikke hadde ansvar for å vurdere hans behov for beskyttelse, siden Bulgaria aksepterte å ta over ansvaret etter Dublin-forordningen. UNE la ikke vekt på at han ønsket å få søknaden behandlet i Norge.
Han hadde heller ikke noe tilknytning som kunne gi grunnlag for at Norge behandlet søknaden. Han hadde ingen familiemedlemmer i Norge. Det var heller ikke noen særlige grunner i saken som tilsa at Norge burde behandle søknaden.
UNE la til grunn at bulgarske myndigheter vil gi ham en forsvarlig asylsaksbehandling. Selv om det har vært utfordringer knyttet til det bulgarske asylsystemet over flere år, mente UNE at det ikke var systemfeil ved mottakssystemet eller asylprosedyren i Bulgaria som tilsa at retur ikke var forsvarlig. UNE så særlig hen til rapporten fra organisasjonen Asylum Information Database, sist oppdatert mars 2025.
UNE vurderte også opplysningene om at han har slitt med psykiske plager. Helsemessige forhold utgjør som hovedregel ikke en særlig grunn til å behandle søknaden, og han hadde dessuten ikke fremlagt dokumentasjon på helseproblemene. UNE la uansett til grunn han ville ha tilgang til nødvendige helsetjenester i Bulgaria i tråd med Bulgarias internasjonale forpliktelser. Det kan i praksis være utfordringer knyttet til asylsøkeres tilgang til helsetjenester i landet. Bulgarske myndigheter har imidlertid iverksatt tiltak for å sikre Dublin-returnertes tilgang til nødvendig helsehjelp, og mottakssentrene er blant annet utstyrt med konsultasjonsrom og tilbyr grunnleggende medisinske tjenester.
Han ble videre henvist til å si i fra til bulgarske myndigheter om frykten for å bli utsatt for overgrep fra ektefellens familie. Bulgaria er en rettsstat med evne og vilje til å beskytte mot overgrep fra kriminelle personer og grupper.
UNE mente at han ikke var vernet mot retur til Bulgaria. UNE var kjent med at det forekommer "push-backs" på grensene i Bulgaria. Dette var imidlertid ikke noe han risikerte ettersom han, som Dublin-returnert fra Norge, ville ankomme Bulgaria med fly og var akseptert overtatt. Bulgarske myndigheter er også bundet av prinsipper om "non-refoulment", og UNE la dermed til grunn at myndighetene ville foreta en individuell og forsvarlig behandling av hans søknad om beskyttelse.
Konklusjon
Klageren fikk ikke realitetsbehandlet sin søknad om beskyttelse i Norge. Han måtte dermed forlate Norge og uttransporteres til Bulgaria.