Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte om familieinnvandring med sin forlovede (referanseperson) via den norske ambassaden i 2023. Hennes barn søkte også om familieinnvandring med samme referanseperson, som var opplyst å være barnets fosterforelder.

UDI avslo søknaden fordi det ikke var sannsynlig at hun kom til å forlate Norge dersom søknad om videre opphold ble avslått. UDI mente også det heller ikke var sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge. UDI avslo også søknaden til barnet, og viste blant annet til at det ikke forelå dokumentasjon fra offentlig myndighet om at referansepersonen var fosterforelder til barnet.

I klagen opplyste advokaten at de hadde planlagt å gifte seg på rådhuset, og det var intensjonen for søknaden om seks måneders visum. Advokaten argumenterte for at det var spesielle forhold i saken fordi de hadde kjent hverandre i lang tid, siden 2006. De etablerte et forhold i 2020, og de har hatt daglig digital kontakt siden. De hadde imidlertid ikke møttes fordi referansepersonen hadde helseproblemer og derfor ikke kunne reise ut av Norge. Deres eneste mulighet til å møtes fysisk ville derfor være dersom klageren fikk besøksvisum.

UNEs vurdering

For å få oppholdstillatelse som forlovede må man sannsynliggjøre at man skal gifte seg i Norge innen seks måneder etter innreisen. UNE kan blant annet legge vekt på om de har konkrete planer for rammene rundt ekteskapsinngåelsen, hvordan forholdet har utviklet seg, hvilken kunnskap de to har om hverandre, og om de har gitt sammenfallende eller motstridende opplysninger.

Opplysningen om at klageren og hennes forlovede skulle gifte seg på rådhuset når hun kom til Norge, var ikke tilstrekkelig for å sannsynliggjøre at de skal gifte seg innen de seks månedene. UNE mente de ikke hadde gitt nok opplysninger om planene for ekteskapsinngåelsen. Det var rimelig å forvente at mesteparten av forberedelsene til ekteskapsinngåelsen var påbegynt, og at de kunne gi mer utfyllende oppplysninger om planene.

UNE la videre vekt på at klageren kom fra et land i rød visumgruppe hvor det er betydelig utvandringspotensiale til Norge og Schengen. En forlovedetillatelse kan ikke fornyes og danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Dersom søknad om videre opphold avslås, er det en forutsetning at klageren returnerer frivillig til hjemlandet. Erfaringer i utlendingsforvaltningen viser at personer med dårlige returforutsetninger ofte ikke returnerer frivillig og blir værende i Norge uten noe grunnlag for lovlig opphold. Som hovedregel er det derfor vanskelig for borgere av disse landene å få visum, og visumsøknader for kjærester vil i utgangspunktet bli avslått.

UNE vurderte at hun ikke var tilstrekkelig etablert i eget land til at det kunne veie opp for de svake returforutsetningene. Hun hadde ikke noen sosiale eller økonomiske forpliktelser i hjemlandet. Selv om hun hadde en universitetsutdannelse og arbeidet som designer, hadde hun ikke fremlagt dokumentasjon på sin arbeidssituasjon. UNE la også vekt på at hun hadde søkt om oppholdstillatelse for barnet samtidig.

Videre hadde hun ikke gitt nok opplysninger om hvordan hennes og referansepersonens forhold hadde utviklet seg. De hadde ikke møtt hverandre fysisk siden 2006, og de hadde vært gift med hver sin ektefelle i flere år i løpet av tiden etter det møtet. De ble ikke skilt fra sine respektive ektefeller før mange år senere. Selv om de hadde opplyst at de siden 2020 hadde snakket sammen daglig, mente UNE at de ikke hadde fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon eller opplysninger som viste hvilken kontakt de faktisk hadde hatt eller hvordan forholdet utviklet seg.

Referansepersonens helseproblemer var heller ikke tilstrekkelig og ga ikke grunnlag for oppholdstillatelse for klageren. UNE forutsatte at behovet for hjelp ble ivaretatt av norske myndigheter. Det ville også ført til store samfunnsmessige konsekvenser hvis helseproblemer hos familiemedlemmer i Norge er nok til å få oppholdstillatelse.

UNE vurderte til slutt barnes beste og opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. Det var ikke sterke menneskelige hensyn i saken, og resultatet var ikke i strid med Norges internasjonale forpliktelser. Klageren eller hennes barn har aldri hatt oppholdstillatelse i Norge, og vedtaket ville dermed ikke medføre noen endring i barnets situasjon.

At familier må leve fra hverandre frem til vilkårene for familieinnvandring er oppfylt, er ikke brudd på EMK artikkel 8. EMK artikkel 8 beskytter først og fremst et allerede etablert familieliv og gir ingen rett til å etablere et nytt familieliv i Norge.

UNE tok ikke stilling til om de andre vilkårene for tilltatelsen var oppfylt.

Konklusjon

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i Norge.