Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren kom til Norge i familieinnvandring med sin herboende ektefelle i 2018. Hun fikk fornyet tillatelsen frem til 2024. i 2023 fikk hun avslag på permanent oppholdstillatelse, da hun ikke oppfylte kravet om selvforsørgelse. I søknad om fornyelse opplyste klageren at hun hadde oppholdt seg i hjemlandet i flere perioder for å ta vare på sine syke foreldre. Å være i Norge uten å kunne hjelpe, opplevde klageren som svært belastende i en slik grad at hun fikk helseproblemer selv. Hun måtte derfor reise til foreldrene.

UDI sendte klageren et forhåndsvarsel om tilbakekall, og viste til at hun hadde vært for lenge i utlandet og dermed brutt vilkårene for tillatelsen. UDI tilbakekalte tillatelsen, og innvilget samme dag ny tillatelse.

Vedtaket ble påklaget, og det ble vist til at faren hadde blitt alvorlig syk under klagerens opphold, og at det var grunnen til at utenlandsoppholdet ble så langt. Det ble anført at det burde gjøres unntak fra kravet om oppholdstid på grunn at de spesielle forholdene i denne saken.

UNEs vurdering

UNE kom til at det er grunnlag for å tilbakekalle klagerens tillatelse. Etter UNEs praksis må klageren ha oppholdt seg i Norge i minst halvparten av tillatelsesperioden. Dette har senere blitt lovfestet i utlendingsloven § 60 femte ledd og forskriften § 10-19a. Formålet med familieinnvandring er at man skal kunne ha et familieliv i Norge. Oppholder man seg store deler av året i utlandet, oppfylles ikke dette formålet.

Klageren har samlet sett oppholdt seg i utlandet i mer enn halvparten av tillatelsesperioden, og med det brutt forutsetningene for tillatelsen. Hensynene bak regelverket, faren for misbruk og hensynet til lovens system, talte med tyngde for tilbakekall.

Når det gjaldt årsakene til utenlandsoppholdene, mente UNE at situasjonen slik den ble beskrevet, ikke tilsvarte en akutt og livstruende sykdom, slik det omtales i G-03/2019. At klageren selv opplevde situasjonen med foreldrene psykisk belastende, kan ikke danne grunnlag for unntak fra kravet om opphold i Norge.

UNE konkluderte med at det ikke var grunnlag for å gjøre unntak.

Barna hadde ikke blitt særskilt hørt i saken, men UNE mente at hensynet til barna var ivaretatt ved at klageren hadde fått en ny midlertidig tillatelse og at familien dermed kan bli boende i Norge. At klageren ikke var kjent med vilkåret om faktisk opphold i Norge, og at dette heller ikke fremgikk tydelig av tillatelsen, kunne heller ikke tilsi at tillatelsen ikke kunne tilbakekalles. UNE viste til at det ikke er et krav at klageren har skyld for at en tillatelse kan tilbakekalles.

UNE endret imidlertid perioden tilbakekallet skulle gjelde, slik at den ble kortere enn det UDI hadde lagt til grunn.

Konklusjon

Klageren tillatelser ble tilbakekalt, men for en kortere periode enn i UDIs vedtak. I og med at klageren hadde fått en ny tillatelse av UDI, innebar ikke vedtaket en plikt til å forlate riket.