Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Klageren fryktet forfølgelse på grunn av aktivitet for det forbudte kurdiske partiet KDPI i Iran. Flere elementer av forklaringen var lite troverdig, og den ble ikke lagt til grunn som noenlunde sannsynlig. UNE mente derfor at klageren ikke hadde beskyttelsesbehov, og klagen ble ikke tatt til følge.
Bakgrunn
Klageren søkte visum ved den norske ambassaden i Iran i 2017, og fikk avslag samme dag. Klageren ankom Norge i 2022, sammen med sin ektefelle og tre voksne sønner, og søkte beskyttelse. Han opplyste å være etnisk kurder fra Iran, og at han fryktet forfølgelse fra iranske myndigheter på grunn av sin tilknytning til og aktivitet for det forbudte kurdiske partiet KDPI. Klageren forklarte at han hadde vært tilknyttet partiet siden 2004, og aktiviteten hadde i hovedsak bestått i utdeling av materiell og noen transporter av personer over grensen til Irak.
En dag hadde klagerens hjem blitt oppsøkt av iransk etterretning, Ettelaat, mens klageren var i en annen by. Der beslagla de en laptop med KDPI-materiell, kurdiske bøker mm. Resten av familien reiste til klageren, og kort tid senere dro de til Tyrkia, hvor de ble boende i fem år før de reise videre til Norge.
UDI mente klagerens forklaring var lite troverdig, og fant at han ikke hadde sannsynliggjort et beskyttelsesbehov.
UNEs vurdering
UNE mente det var svakheter på flere sentrale punkter i klagerens forklarning, særlig når det gjaldt aktivitet for KDPI og årsaken til at de reiste ut av Iran. Blant annet pekte UNE på at klagerens forklaring om sin aktivitet var overflafisk og lite detaljert. Sett hen til den lange perioden klageren skal ha arbeidet for partiet, mente UNE at han burde kunne forklart seg mer detaljert. Denne mangelen på detaljer ga et inntrykk av at forklaringen ikke var basert på selvopplevde hendelser.
Klagerens forklaring om at han skal ha oppbevart sensitivt materiale på sin laptop hjemme var også lite plausibel. UNE viste her til klagerens lange tilknytning til KDPI, og forutsatte kjennskap til de strenge sikkerhetsrutinene. Det ble også vist til at klageren hadde forklart at han over lang tid hadde blitt utsatt for gjentatte kontroller fra myndighetene som en pågående trakassering. Det gjorde det enda mindre troverdig at han ville oppbevart sensitivt materiale lett tilgjengelig på sin PC.
Etter en helhetsvurdering kom UNE til at klagerens forklaring ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort, og ble ikke lagt til grunn for den videre vurderingen av saken. I den påfølgende risikovurderingen, fant UNE at det ikke var opplysninger i saken som tilsa at klageren ville bli pågrepet. Heller ikke situasjonen i Iran etter Israels angrep i juni 2025 kan tilsi at klageren vil være i fare ved retur.
Når det gjaldt klagerens aktivitet på sosiale medier i Norge, mente UNE at han ikke skiller seg vesentlig ut fra mengden av andre eksiliraneres regimekritiske aktivitet på internett. Det er ikke noe som tilsier at han vil bli sett på som en person med evne til å movilisere noen opposisjon. Posting og reposting på Facebook og Instagram har begrenset nedslagsfelt. UNE mente etter dette at klageren ikke vil være i iranske myndigheters søkelys som følge av denne aktiviteten.
Etter en samlet vurdering kom UNE til at klageren ikke har rett til beskyttelse etter utlendingslovens § 28 første ledd bokstav a. UNE fant heller ikke at klageren oppfylte vilkårene for å kunne anses som flytkning i bestemmelsens bokstav b.
Til vurdering av sterke menneskelige hensyn i utlendingsloven § 38, hadde klageren opplyst visse plager i blant annet en arm og ryggen. Opplysningene var udokumenterte, og UNE fant at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn på dette grunnlaget.
Konklusjon
Klagen ble ikke tatt til følge, og klageren ble pålagt en plikt til å forlate Norge og Schengen-området. Returvedtak ble registrert i Schengen Informasjonssystem (SIS).