Sammendrag: Familie
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring med sin ektefelle i Norge, fordi kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt. UNE mente det ikke var grunn til å gjøre unntak fra kravet til fremtidig inntekt fordi søknaden ikke var fremsatt innen ettårsfristen. Det var heller ikke særlig sterke menneskelige hensyn i saken som tilsa at det kunne gjøres unntak fra kravet til forsørgelse (underholdskravet).
Bakgrunn
Klageren søkte om oppholdstillatelse for familieinnvandring med sin ektefelle (referanseperson). UDI avslo søknaden fordi underholdskravet, nærmere bestemt kravet til fremtidig inntekt, ikke var oppfylt. UDI mente det ikke var grunnlag for å gjøre unntak fra underholdskravet på grunn av særlig sterke menneskelige hensyn. De mente heller ikke det var grunn til å gi oppholdstillatelse etter andre bestemmelser i utlendingsloven.
UNEs vurdering
UNE avslo søknaden fordi referansepersonen ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. UNE innhentet opplysninger fra Skatteetaten. Opplysningene viste at referansepersonen ikke var registrert med verken arbeid- eller arbeidsinntekt, og at han mottok arbeidsavklaringspenger fra NAV. Arbeidsavklaringspenger er ikke inntekt som kan legges til grunn ved beregning av fremtidig inntekt. UNE vurderte ikke om de andre underholdsvilkårene var oppfylt, fordi det ikke hadde betydning for resultatet i saken.
Når referansepersonen har oppholdstillatelse som flyktning etter utlendingsloven §§ 28 eller 24 er det unntak fra kravet til fremtidig inntekt, og det vil da være unntak fra hele underholdskravet. Unntaket gjelder for referansepersonens ektefelle, samboer og barn. For ektefeller er det et vilkår at ekteskapet ble inngått før referansepersonen kom til Norge. Unntaket gjelder også bare hvis klageren søkte om familieinnvandring innen ett år etter at referansepersonen fikk oppholdstillatelse.
UNE viste til at klageren ikke hadde søkt om oppholdstillatelse innen ettårsfristen. Klageren hadde registrert og levert søknaden cirka ti år etter referansepersonen fikk oppholdstillatelse.
UNE mente heller ikke at klageren hadde vært forhindret fra å søke tidligere på grunn av forhold utenfor egen kontroll, se utlendingsforskriften § 10-8 femte ledd. UNE så hen til opplysninger i saken om at søknaden ikke ble levert tidligere på grunn av referansepersonens helse. UNE mente imidlertid at dette ikke var forhold utenfor klagerens kontroll, og gjorde derfor ikke unntak fra kravet til tidligere inntekt.
Det var heller ikke grunn til å gjøre unntak fra underholdskravet på grunn av "særlig sterke menneskelige hensyn", slik begrepet skal forstås etter utlendingsforskriften.
UNE så hen til at referansepersonen har helseproblemer og mottar arbeidsavklaringspenger. UNE viste til at hvis referansepersonen ikke kan arbeide på grunn av helseproblemer, kan uførepensjon av en viss størrelse oppfylle kravet til fremtidig inntekt. Regelverket har dermed tatt høyde for de tilfeller referansepersonen ikke kan jobbe på grunn av helseproblemer, og lovgiver har tatt et bevisst valg med hensyn til hvilke stønader som kan medregnes som inntekt. Referansepersonens helseproblemer kan derfor ikke i seg selv tilsi at det gjøres unntak fra underholdskravet. Saken skilte seg heller ikke vesentlig fra andre saker der referansepersonen har helseproblemer.
Konklusjon
Kravet til fremtidig inntekt var ikke oppfylt. Det var heller ikke andre grunner til å gjøre unntak fra underholdskravet. Klageren fikk derfor ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring med sin ektefelle i Norge.