Sammendrag: Familie
Klageren fikk avslag på søknad om familieinnvandring med sin sønn, som hadde oppholdstillatelse i Norge. Kravet til underhold, altså at referansepersonen må kunne forsørge seg selv og den det ønskes familieinnvandring med, var ikke oppfylt. Det var ikke grunnlag for unntak.
Bakgrunn
Klageren søkte familieinnvandring med sin sønn i Norge, samtidig med sin svigerdatter og hennes barn. Hun anførte at det var vanskelig å bo i Tyrkia, og ville bli vanskeligere når svigerdatteren flyttet til Norge. Som syrer ble hun diskriminert, og som følge av alder og andre forhold kunne hun ikke jobbe. Det var ingen andre som kunne ta omsorg for henne.
UNEs vurdering
UNE kom til at kravet til underhold ikke var oppfylt. Referansepersonen, sønnen, hadde ikke hatt tilstrekkelig inntekt tidligere, og det var heller ikke sannsynliggjort tilstrekkelig inntekt fremover i tid. Sønnen hadde kun mottatt introduksjonsstønad, som ikke lenger ble regnet som inntekt i denne sammenheng.
Det var ikke grunnlag for unntak fra kravet til fremtidig inntekt, ettersom klageren ikke var i en av gruppene som omhandles i utlendingsforskriften § 10-8 fjerde ledd.
Når det foreligger særlig sterke menneskelige hensyn, kan det gjøres unntak fra underholdskravet. UNE vurderte dette, men kom til at det ikke var grunnlag for unntak. Svært mange andre lever i en vanskelig situasjon i sitt hjemland eller oppholdsland, og innvandringsregulerende hensyn tilsier derfor at det ikke gjøres unntak. Beskyttelsesbehov kan heller ikke vurderes etter reglene om familieinnvandring.
Det var heller ikke grunnlag for unntak etter utlendingsforskriften § 10-11 annet ledd, ettersom dette kun gjelder for ektefelle, samboer eller barn av referansepersonen.
Øvrige vilkår ble ikke vurdert.
Konklusjon
Klagen ble ikke tatt til følge.