Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren fikk endelig avslag på sin søknad om beskyttelse i 2011, og har siden bedt om omgjøring en gang. I siste omgjøringsanmodning anførte klageren at han de siste 8 årene hadde vært aktiv i Norge for et iransk eksilparti, blant annet ved å delta i flere demonstrasjoner mot iranske myndigheter.

UNEs vurdering

UNE innledet med at det ikke har kommet nye opplysninger som endrer vurderingene av hans tidligere asylforklaring, som ikke ble ansett som noenlunde sannsynlig. Dersom et beskyttelsesbehov oppstår som følge av aktivitet og opptreden i Norge, såkalt sur place-aktivitet, gjelder det alminnelige kravet til sannsynlighetsovervekt.

Etter UNEs vurdering kunne klagerens forklaring om politisk aktivitet i Norge delvis legges til grunn. Det ble lagt til grunn at han har hatt aktivitet for det iranske eksilpartiet gjennom deltakelse på ulike arrangementer i Norge, slik det fremgikk av de bildene som var lagt frem. UNE fant det derimot ikke sannsynliggjort at denne aktiviteten hadde pågått over en periode på 8 år, slik klageren anførte. Her viste UNE blant annet til at bildene var udaterte, og det kan da ikke ettergås hvilke arrangementer eller hvilke tidspunkter de er fra. Det ville også vært naturlig at klageren hadde anført denne aktiviteten i tidligere omgjøringsanmodninger dersom den da pågikk.

UNE fant det heller ikke sannsynliggjort at aktivitetene har blitt publisert eller vist på partiets ulike mediekanaler, med unntak av en markering. UNE mente også at klagerens aktivitet ikke har hatt et omfang eller innhold som gjorde den særlig bemerket. Det var ikke fremlagt dokumentasjon som tilsa at klageren hadde hatt noen sentral rolle i arrangementene, i form av planlegging eller iverksetting. Et innsendt skriv fra partiet ble ikke tillagt særlig vekt. Etter UNEs vurdering fremsto klagerens aktivitet som beskjeden.

UNE kom etter dette til at det ikke var noenlunde sannsynlig at klageren som følge av disse aktivitetene allerede hadde kommet i iranske myndigheters søkelys. Landkunnskap tilsier at iranske myndigheter først og fremst er interessert i personer som kan anses å ha en interessant profil f.eks. gjennom nettverk og kapasitet til å påvirke opinionen i Iran. Slike forhold gjorde seg ikke gjeldende for klagerens del.

Det svekket også klagerens troverdighet, mente UNE, at hans forklaring om politisk engasjement og aktiviteter gradvis endres over tid og suppleres av nye forhold. UNEs inntrykk var at hans utbygging av asylgrunnlaget fremsto som en strategisk tilpasning som bidro til å svekke klagerens generelle troverdighet. Uten at det ble tillagt vekt, mente UNE at dette også bidro til å så tvil om hvorvidt aktivitetene var et uttrykk for et genuint engasjement, eller med strategisk begrunnet i et ønske om opphold i Norge.

I sin risikovurdering kom UNE frem til at klageren ikke har en velgrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin politiske aktivitet i Norge. Etter en gjennomgang av tilgjengelig landkunnskap, uttalte UNE at det må foretas en konkret helhetsvurdering hvor det blant annet legges vekt på aktivitetens art og omfang, personens profil, synlighet og engasjement. UNE mente at det ikke forelå opplysninger som tilsa at klageren hadde hatt en fremtredende rolle for eksilpartiet, under markeringene eller i det iranske opposisjonsmiljøet for øvrig, som skulle tilsi at han kan ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Selv om det er en reell mulighet for at klageren kan ha blitt fotografert av iranske myndigheter under demonstrasjoner, så er det ikke det å være registrert det samme som å være i myndighetenes søkelys. Klageren skiller seg ikke fra mengden av iranere i Norge som er politisk aktive. UNE mente det ikke var sannsynlig at klageren på grunn av aktiviteten i Norge har blitt eller vil bli overvåket og formidler til myndighetene i Iran. Bekreftelsen på hans aktivitet og tilknytning til eksilpartiet fra eksilpartiet selv, ble ikke tillagt avgjørende betydning. Det ble blant annet vist til dens generelle form og innhold, og at lignende støtteerklæringer og bekreftelser kommer inn i en rekke saker.

UNE la til grunn at det er en reell mulighet for at klageren vil bli tatt til siden ved passkontrollen ved innreise til Iran på grunn av manglende reisedokumenter. Etter UNEs vurdering ville det være lite sannsynlig at hans aktiviteter vil bli avdekket ved innreise, og det er ingenting som tilsier at selv om det blir avdekket, at myndighetene vil fatte interesse og undersøke klageren nærmere.

Konklusjon

UNE endret ikke sitt vedtak.