Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Eldre kvinne som tidligere har hatt kortvarige oppholdstillatelser i Norge, søkte beskyttelse og viste til at hun av helsemessige grunner ikke kunne bo alene i hjemlandet. Hennes barn befant seg alle i utlandet, herunder i Norge.
Bakgrunn
Klagen var begrunnet i at det ville være i strid med Norges internasjonale forpliktelser etter EMK art. 2 og 3 å sende klageren tilbake til hjemlandet. Det ble anført at hun har omfattende helseplager som krever oppfølgning og hjelp hele dagen. I Norge får hun bistand fra herboende barn, men i hjemlandet har hun ingen slektninger som kan hjelpe henne. Det kunne ikke kreves av hennes barn at de skulle forlate Norge og reise til hjemlandet for å hjelpe klageren der.
UNEs vurdering
UNE la til grunn at klagerens søknad om beskyttelse utelukkende var motivert av hennes ønske om å kunne være i Norge med sine herboende barn, og at hun ikke kan få nødvendig omsorg og behandling for sine helseplager i hjemlandet. Klageren er en eldre kvinne med sammensatte helseproblemer og generelt dårlig allmenntilstand. Tross oppfordringer, har det ikke blitt sendt inn legeerklæringer som tilfredsstiller de krav som stilles. Etter UNEs vurdering var ikke helseproblemene alvorlige og kroniske, og de er heller ikke beskrevet som akutte og livstruende. Det var uklart for UNE om hun nå får medisiner for sine lidelser, og UNE la til grunn at det er et tilgjengelig behandlingstilbud i hjemlandet. Dette må anses som adekvat. Private tilbud eksisterer også, men disse koster penger.
Til anførselen om at klageren ikke har noen som kan hjelpe seg i hjemlandet, mente UNE at det må legges til grunn at hun har slektninger der som kan bistå henne. Hennes barn i Norge vil også kunne tilrettelegge for at hun kan få nødvendig omsorg ved retur.
UNE bemerket også at det foreligger innvandringsregulerende hensyn, helseplager som grunnlag for opphold i Norge vil kunne få store samfunnsmessige konsekvenser og utgjøre en belastning på norsk helsevesen. Etter UNEs syn hadde klageren også brukt asylinstituttet for å få være sammen med familien, og dermed omgått familiegjenforeningsreglene.
At klageren har voksne barn i Norge, utgjør ikke en slik tilknytning til landet at det kan danne grunnlag for opphold.
Konklusjon
Klageren ble ikke ansett som flyktning, og det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riktet.