Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren som er visumfri borger kom til Norge og inngikk ekteskap med en norsk borger. Hun søkte og fikk innvilget oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefellen. Tillatelsen ble senere fornyet.

Etter cirka tre år i Norge søkte klageren om oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag fordi hun hadde blitt mishandlet i ekteskapet. Hun hadde anmeldt ektefellen for hensynsløs adferd. Klageren forklarte at hun og ektefellen var separert og at hun hadde flyttet ut.

UDI mente at klageren ikke hadde blitt mishandlet i samlivsforholdet, og avslo søknaden. UDI la i avgjørelsen vekt på opplysningene som fremgikk av klagerens anmeldelse av ektefellen og senere politiavhør av klageren. UDI viste til at klageren hadde opplyst om flere forhold som grunnlag for anmeldelsen. Ektefellen hadde presset henne til å begynne å jobbe. Hun måtte gjøre som ektefellen ville og han truet henne med å gå fra henne, ringe politiet eller at hun måtte reise tilbake til hjemlandet.

Hun ga flere eksempler på hendelser mellom henne og ektefellen. Ved et tilfelle var det uenighet om skyss, hvor ektefellen truet med å lage klagerens liv til et "helvete". Ektefellen hadde også skreket til henne flere ganger foran barna. Han var sjalu og lot henne ikke studere fordi hun måtte bidra økonomisk. Klageren opplyste også at hun måtte betale ektefellen 12 000 kroner per måned, men det var ikke spesifisert om disse pengene gikk til felles husholdning. Ektefellen hadde også sagt at hun ikke hjalp til i huset. Hun fikk ikke ha telefon i eget navn og hun fikk ikke tilgang til firmakontoen i firmaet som ektefellen eide og hun jobbet i.

Klageren forklarte også at det hadde oppstått uenigheter da klagerens datter flyttet til Norge. Ektefellen ville ikke at hennes datter skulle være i Norge og datteren flytter derfor tilbake til hjemlandet. Ektefellen skal også ved et tilfelle ha truet med å slå datteren, og han kalte både klageren og datteren for "horer".

UDI viste også til opplysninger klageren hadde gitt i forbindelse med avhør i en tidligere sak, kort tid etter hun hadde fått innvilget oppholdstillatelse i Norge. I dette avhøret hadde klageren opplyst at samlivet var vanskelig i starten på grunn av språkvansker og kulturforskjeller. Utover dette var det ikke andre utfordringer i hjemmet. Hun opplyste også at ektefellen var flink med familien og barna, og at han var tålmodig med alle.

UNE mente etter en helhetsvurdering av opplysningene i saken at klageren har levd i et konfliktfylt ekteskap. Problemene fremsto imidlertid som en følge av ulike forventninger i parforholdet, herunder organisering av økonomi, arbeidsfordeling og oppdragelse av barn, mer enn mishandling i utlendingslovens forstand.

Vedtaket ble påklaget. Advokaten opplyste at klageren var misfornøyd med UDIs vurdering av faktum. De opplyste at klageren i avhør kort tid etter hun hadde fått oppholdstillatelse ikke var tilstrekkelig klar over omfanget av mishandlingen og den negative effekten den hadde. På den tiden var hun også skamfull og opptatt av å skjule den delen av forholdet for andre personer. De mente også at mishandlingsbegrepet var tolket for innskrenkende. De anførte videre saksbehandlingsfeil fordi klageren ikke var innkalt til en personlig samtale forut for vedtaket.

I forbindelse med klagen sendte de inn bekreftelse på at klageren i en periode på to måneder hadde bodd på krisesenter. I journalen fra krisesenteret sto det at hun oppsøkte krisesenteret fordi hennes ektefelle hadde kastet henne ut. Han hadde over lengre tid trakassert henne, særlig psykisk og verbalt. Ektefellen hadde bestilt enveisbillett til henne til hjemlandet slik at hun kunne besøke sine barn og familie. Han hadde sagt at hun ikke burde reise tilbake til Norge fordi han ikke ville ha noe mer med henne å gjøre. Da hun kom tilbake til Norge hadde ektefellen avsluttet hennes virksomhet og kansellert alle oppdrag.

De opplyste i klagen at forhold hadde gått bedre når hun gjorde alt ektefellen ønsket. Hun ønsket å være i Norge fordi det var høy arbeidsledighet i hjemlandet. Klageren hadde også opplyst til advokaten at det var mye hun ikke hadde fortalt om volden hun var blitt utsatt for. Hun var redd for ektefellen og han hadde brukt en hendelse hun ble anmeldt for mot henne. Han hadde også satt barna opp mot henne og truet med å gå til politiet. Ektefellen hadde også blandet seg inn i klagerens virksomhet, og noen måneder fikk hun ikke lønn. Ektefellen hadde gjort alt for at hun skulle bli avhengig av han.

Etter vedtaket var påklaget ble klageren intervjuet. Hun opplyste på nytt at hun hadde blitt utsatt for psykisk vold, hun ble kontrollert og fikk ikke snakke med andre menn. Han kontrollerte alt hun gjorde på internett og kontrollerte hvor hun gikk. Etter de ble gift hadde hun ikke klart å sove en hel natt på grunn av mareritt. Ektefellen hadde også brukt mot henne at hun hadde dratt sønnen hans i øret. Etter dette hadde hun fått en frykt for å være alene med barn her i Norge. Hun var redd noe skulle skje og at hun ville få skylden. Det hadde vært mye krangling i huset, og etter denne hendelsen var hun redd for å involvere seg.

UDI vurderte opplysningen og dokumentasjonen som var fremkommet i klagen, men mente de ikke fremkom nye opplysninger som ga grunnlag for å omgjøre vedtaket.

UNEs vurdering

UNE tok ikke endelig stilling til om klagerens forklaring om samlivsforholdet og volden var tilstrekkelig sannsynliggjort, da det ikke var avgjørende for resultatet i saken, men tok i vurderingen utgangspunkt i klagerens opplysninger.

I vurderingen av hva som ligger i begrepet mishandling må UNE vurdere hendelsenes karakter og alvorlighetsgrad, omstendighetene rundt hendelsene og om hendelsene er enkeltstående episoder eller en del av et handlingsmønster. En enkeltstående episode kan regnes som mishandling hvis den er alvorlig nok, og mindre alvorlige hendelser kan regnes som mishandling hvis de gjentas over tid. Den samlede vurderingen er dermed basert på varigheten, omfanget og alvorlighetsgraden av hendelsene. I tillegg må klageren ha fått redusert livskvalitet på grunn av hendelsene. Dette betyr ikke at alle tilfeller av fysisk eller psykisk vold eller trusler regnes som mishandling. Det er heller ikke et krav om at klagerens livskvalitet er varig redusert.

Ut i fra klagerens forklaring mente UNE at ektefellens handlinger overfor henne ikke kunne sies å utgjøre mishandling i utlendingslovens forstand. UNE la vekt på handlingenes karakter, omfang og alvorlighetsgrad. Selv om ektefellen ikke hadde oppført seg greit mot klageren mente UNE likevel ikke at de beskrevne situasjonene i art eller omfang tilsa at de, i lovens forstand kunne beskrives som mishandling. UNE mente det hadde vært ulike forventninger til ekteskapet. Det at klageren har følt seg krenket av sin tidligere ektefelle var ikke avgjørende. UNE viste til at krenkelsen må være av en slik art, grovhet eller varighet at det i lovens forstand kan beskrives som mishandling, og dette var ikke tilfelle i denne saken. UNE bemerket også at det fremgår av forarbeidene at bestemmelsen ikke er ment anvendt i alle tilfeller der noen havner i et dårlig samliv med en lite hensynsfull eller kynisk partner. UNE mente heller ikke det fremsto som det hadde vært en maktubalanse i forholdet som tilsa at det forelå mishandling i lovens forstand.

UNE mente heller ikke det var sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som tilsa at klageren fikk oppholdstillatelse etter utlendingsloven §§ 38 og 49.

Konklusjon

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i Norge på selvstendig grunnlag.