Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Da klageren kom til Norge forklarte han at han fryktet Taliban, som hadde drept hans far. Han visste ikke hvor familien var, og hadde ikke kontakt med dem. UDI la ikke forklaringen til grunn, men innvilget beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. UDI la vekt på hans unge alder og sårbare situasjon. Sikkerhetssituasjonen på hjemstedet hans ble ansett som uforsvarlig å returnere til. UDI hadde heller ikke mulighet til å spore hans familie.

Klageren fikk etter hvert permanent oppholdstillatelse i Norge.

Senere oppdaget UDI flere forhold som tilsa at han hadde forklart seg uriktig ved ankomst. Det ble blant annet gjort forvaltningsintervju med politiet, søk i sosiale medier og i valutaregisteret. UDI mente på bakgrunn av sine funn at klageren hadde hatt tilknytning til Pakistan da han kom til Norge, at hans far ikke var død og at han hadde hatt kontakt med familien sin. UDI viste blant annet til at han hadde gitt helt ulike forklaringer om sin far i møte med ulike deler av norske myndigheter. Han hadde forklart at han tilfeldig fant sin mor igjen da han var på reise i Pakistan, og at hun hadde giftet seg på nytt der. Basert på klagerens forklaringer, funn på sosiale medier, navnlikhet og pengeoverføringer, mente UDI at det han fremstilte som sin stefar i realiteten var hans biologiske far. Han hadde over tid overført store pengesummer til Pakistan, noe som tydet på at han og familien hadde tilknytning der. Han hadde også reist til Pakistan ved flere anledninger. UDI fattet derfor vedtak om tilbakekall av klagerens oppholdstillatelser og utviste ham.

Klageren fastholdt i klagen at han ikke hadde tilknytning til Pakistan før hans mor reiste dit. Dette var etter at han selv forlot Afghanistan og søkte beskyttelse i Norge. Hans far var død og moren hadde giftet seg på nytt. Klagerens advokat mente UDIs vedtak var bygget på spekulasjoner, og viste særlig til opplysninger hentet fra helsedokumenter. UDI hadde ikke tatt hensyn til klagerens dårlige psykiske helse. Advokaten mente det var i strid med god forvaltningsskikk å fatte et så inngripende vedtak for klageren og hans barn uten at vedtaket var støttet av sterkere bevis. UDIs avgjørelse var i strid med EMK art. 8. I tillegg risikerte klageren forfølgelse ved retur til hjemlandet på grunn av sin opptreden i sosiale medier, hvor han fremstod svært vestlig.

Saken ble behandlet i nemnd, hvor klageren møtte for å forklare seg. Han forklarte seg blant annet om samværet med barna han hadde i Norge, om livet hans her og om at han hadde giftet seg i Pakistan.

UNEs vurdering

Tilbakekall

Nemnda kom til at det var sannsynlighetsovervekt for at han hadde forklart seg uriktig da han kom til Norge, og viste til UDIs funn og vurderinger. De uriktige opplysingene om hans far og at han var død, hadde hatt særlig betydning. Nemnda mente at klagerens forklaringer om dette var svært lite troverdige og heller ikke noenlunde sannsynlige.

Nemnda bemerket at det ikke er holdepunkter for at analfabetisme tilsier at en person ikke kan redegjøre for eget liv, familieforhold og erfaringer i livet på en noenlunde konsekvent måte. De kunne ikke se at dette var annerledes for klagerens del. Nemnda hadde merket seg opplysningene om hans psykiske helse. De mente helsetilstanden hans likevel ikke tilsa at han ikke skulle ha bedre oversikt over nære relasjoner, bosteder samt helt konkrete hendelser i sitt liv. Han var for øvrig godt i stand til å svare på spørsmål under nemndmøte om livet sitt i Norge og familieforhold her.

Nemnda mente klageren hadde vært klar over at han hadde gitt uriktige opplysninger om blant annet nettverk og familieforhold og at han bevisst og med vitende og vilje hadde tilbakeholdt de riktige opplysningene om dette. Han hadde hele tiden hatt et selvstendig ansvar for å opplyse saken sin, og hadde hatt flere anledninger til å fortelle om de riktige opplysningene.

Nemnda var enig i UDIs vurdering av at klagerens uriktige opplysninger, spesielt anførslene om at hans far var død, var av vesentlig betydning for vedtaket om å gi ham opphold i Norge. Ved at klageren ga uriktige opplysninger om sin far, sitt familienettverk og kontakten med dem, fikk ikke norske myndigheter mulighet til å vurdere betydningen av dette og eventuelt gjøre videre utredninger og oppsporing av familien.

Nemnda mente det var riktig å benytte adgangen til å tilbakekalle klagerens tillatelser. Han kom som mindreårig asylsøker og hans familie dermed kunne ha påvirket ham til å forklare seg uriktig om både alder, familie, nettverk og asylgrunnlag for å øke hans muligheter for beskyttelse i Norge. Selv om han var i en vanskelig og presset situasjon opp mot sin forklaringsplikt til norske myndigheter, mente nemnda likevel at dette ikke tilsa at hans tillatelser ikke skulle tilbakekalles. Nemnda viste også til at klageren gjennomgående over flere år hadde forsøkt å villede utlendingsmyndighetene om de faktiske forholdene, også i flere år etter at han ble voksen. Heller ikke i nemndmøtet hadde han forklart seg om de riktige opplysningene. Sterke allmennpreventive hensyn, herunder signaleffekten overfor andre utlendinger, talte også for at klageren ikke kunne beholde sine tillatelser.

Beskyttelsesbehov

Nemnda vurderte om klageren i dag hadde et beskyttelsesbehov. De mente at han ikke hadde rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Nemnda viste blant annet til landinformasjon om personer som kom tilbake til Afghanistan etter Talibans maktovertakelse, også fra vestlige land. I den grad det kunne medføre negativ oppmerksomhet fra afghanske de facto myndigheter, eller fra befolkningen generelt, var det hvis man framstod vestliggjort på en slik måte at det virket religiøst eller kulturelt støtende. Nemnda kunne ikke se at det var noen reell risiko knyttet til at klageren hadde vært aktiv i sosiale medier og delt bilder der. Klageren syntes ikke å ha noen interessant profil for Taliban, og det var lite sannsynlig at Taliban ville ha noen motivasjon for å undersøke klagerens tidligere aktivitet i sosiale medier. Nemnda anerkjente at klageren ikke vil kunne utfolde seg i Afghanistan på den måten han beskrev at han gjorde i Norge. Han ville måtte tilpasse seg samfunnsforholdene på hjemstedet. Dette hadde han også gode forutsetninger for.

Nemnda mener klageren ikke hadde rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. De viste til at verken sikkerhetssituasjonen eller individuelle forhold tilsa at det var en reell fare for at klageren ville bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig ved retur til hjemlandet.

Utvisning

En utlending uten oppholdstillatelse kan utvises når utlendingen forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter utlendingsloven. Dette følger av utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a. Nemnda fant at de grunnleggende vilkårene for utvisning var oppfylt.

Nemnda mente at utvisning ikke var uforholdsmessig. Klagerens handlinger måtte anses som meget grove overtredelser av utlendingsloven. De viste blant annet til at uriktige opplysninger vanskeliggjør norske myndigheters kontroll med utlendingers opphold i Norge, krever store ressurser og utgjør en form for misbruk av asylsystemet.

Når det gjaldt hensynet til klageren selv, hadde han en viss tilknytning til Norge etter rundt ti år i landet. I tillegg hadde han barn her. Dette måtte imidlertid tillegges mindre vekt fordi tilknytningen var etablert under opphold på uriktige premisser, noe han også hadde vært klar over. I denne saken kunne ikke klagerens barn følge med ham til hans hjemland. Han hadde ikke omsorgsansvar for noen av dem. Det var uoverstigelige hindre for at familien skulle kunne følge med ham til Afghanistan. Familielivet kunne dermed ikke utøves i noe annet land enn Norge. Dette fikk imidlertid ikke avgjørende betydning, da hans samvær med barna var svært begrenset. Det var heller ikke utsikter til opptrapping av samværet. Nemnda vurderte videre klagerens tilknytning til hjemlandet som sterk, og viste blant annet til at hans kone, mor og øvrig familie befant seg der. Han hadde holdt kontakt til familienettverket blant annet gjennom sosiale medier og en rekke pengeoverføringer. At han hadde psykiske helseproblemer tilsa ikke at han var særlig sårbar ved en retur til Afghanistan. Han hadde familie og et stort nettverk der. Videre var han ung, arbeidsfør og hadde vist evne til å beherske varierende arbeid i Norge.

Når det gjaldt hensynet til klagerens barn, mente nemnda at det ikke var opplysninger i saken som tilsa at barna ville bli utsatt for uvanlig store belastninger fordi om faren ble utvist med et innreiseforbudet på to år. UDI hadde begrenset innreiseforbudet til to år av hensyn til barna, og nemnda var enig i denne vurderingen.

Nemnda mente adgangen til å utvise klageren burde benyttes, og viste til at utvisning var i tråd med UNEs tidligere praksis i liknende saker. Nemnda mente at det ikke var uforholdsmessig å utvise ham med to års innreiseforbud. Nemnda viste til at hans brudd på utlendingsloven var så alvorlige at det var riktig å utvise fremfor å gi tilleggstid etter lovens § 70 annet ledd. Verken hensynet til ham selv eller til hans barn talte for å gi tilleggstid som alternativ til utvisning.

Konklusjon

Klagerens tidligere oppholdstillatelser ble tilbakekalt, og han ble ikke innvilget noen ny oppholdstillatelse. Han ble utvist med to års innreiseforbud. Reisedokumentene hans ble også inndratt.