Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren og ektefellen inngikk ekteskap i 2012, og søkte familieinnvandring i 2020. De hadde tre barn sammen. Klagerens ektefelle oppga å være skilt fra sin tidligere ektefelle, og fremla noe dokumentasjon på det. Det kom senere til at han også hadde et annet ekteskap bak seg. UDI avslo søknaden som følge av at klageren var under 18 år på vigselstidspunktet, og ekteskapet derfor ikke kunne anerkjennes. En søknad til statsforvalteren om anerkjennelse av ekteskapet hadde blitt avslått. Det ble heller ikke gitt tillatelse som samboer, ettersom det ikke var sannsynliggjort at klagerens ektefelle var skilt fra sine tidligere ektefeller.

Parets to sønner flyttet etterhvert til Norge for å bo med sin far, mens klageren og datteren bodde igjen i hjemlandet. Det ble anført at klagerens helsetilstand, blant annet smerter som følge av prolaps, gjorde det vanskelig når han både måtte jobbe og ta seg av barna. Klagerens situasjon i hjemlandet var også vanskelig, og det var utfordrende å skulle bo der som enslig mor med en datter.

UNEs vurdering

UNE var enig med UDI i at klagerens ekteskap ikke kunne anerkjennes som følge av klagerens alder på vigselstidspunktet. Videre vurderte UNE om klageren kunne gis tillatelse som samboer etter utlendingsloven § 41, men kom til at det ikke var sannsynliggjort at vilkåret om at ingen av partene er gift var oppfylt. Det hadde blitt etterspurt originaldokumentasjon på skilsmisse flere ganger, men dette hadde ikke blitt sendt inn. Den dokumentasjonen som var sendt inn, ulike bekreftelser på skilsmisse, hadde ikke apostillestempel, til tross for at det var sendt inn andre dokumenter med slikt stempel.

Det ble heller ikke vurdert å foreligge sterke menneskelige hensyn som kunne tilsi en oppholdstillatelse. Selv om barnas beste skal være et grunnleggende hensyn, gir ikke dette en rett til oppholdstillatelse. Det var ikke opplyst at barna hadde særskilte behov eller at foreldrene ikke kunne gi forsvarlig omsorg. At det er krevende å være alene om omsorgen for de to sønnene i Norge, er noe som gjelder for mange foreldre, og det finnes ordninger og tiltak som kan være til hjelp. Innvandringsregulerende hensyn tilsier at det ikke kan legges avgjørende vekt på slike forhold som vil gjelde for mange som søker familieinnvandring til Norge.

Regelverket åpner videre ikke for at UNE kan ta stilling til om klageren har behov for beskyttelse i en familieinnvandringssak.

Etter en samlet vurdering kom UNE til at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn. Det ble ikke tatt stilling til øvrige vilkår.

Konklusjon

Klagen ble ikke tatt til følge.