Sammendrag: Familie
Klageren hadde ikke sannsynliggjort at han var gift med referansepersonen, blant annet som følge av motstrid mellom hans og hennes forklaringer rundt relasjonen. Det forelå ikke sterke menneskelige hensyn, barna får tilstrekkelig omsorg av moren, og de hadde ingen særlige behov.
Bakgrunn
Klageren hadde forklart at han møtte referansepersonen i hjemlandet, og at de hadde et lite, kirkelig bryllup der etter kort tid. Familiene visste ikke om dette, og de hadde ikke mulighet til å feire bryllupet senere. De tilbragte tid sammen i noen perioder, men har aldri bodd sammen. Paret har to felles barn.
UNEs vurdering
UNE kom til at det ikke var sannsynliggjort at partene hadde inngått ekteskap. Det var kun fremlagt en attest fra kirken i hjemlandet, men ingen dokumentasjon på at ekteskapet var registrert. UNE la også vekt på at referansepersonen i sitt intervju med UNHCR og UDI hadde opplyst at hun ikke var gift og aldri hadde vært det, og at hun ikke hadde hatt kontakt med klageren på 3 år før hun kom til Norge. Klageren anførte at denne motstriden skyldtes blant annet kulturelle og samfunnsmessige forhold i hjemlandet, noe UNE ikke fant grunn til å legge vekt på.
Når det gjaldt hensynet til barna, viste UNE til at de bor sammen med sin mor og har gjort det hele livet. Kontakten med klageren har vært begrenset. Det var ingenting som tilsa at barna ikke fikk tilstrekkelig omsorg av sin mor, eller at de har særlige behov for å ha begge sine foreldre til stede, ut over det som gjelder for alle barn.
Etter en samlet vurdering kom UNE til at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn.
Konklusjon
Klagen ble ikke tatt til følge.