Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte om familieinnvandring med sin mor (referansepersonen), som har blitt norsk statsborger. Moren og et søsken bor i Norge. Klageren bor sammen med faren i det landet hun var født i, men ikke er statsborger av (her kalt hjemlandet).

UDI avslo søknaden fordi moren ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. Det samme gjaldt kravet til tidligere inntekt. Videre har klageren en omsorgsperson i hjemlandet, nemlig faren. Moren hadde heller ikke dokumentert at hun ikke hadde mottatt stønad etter sosialtjenesteloven de siste 12 månedene. Det var ingen grunn til å gjøre unntak fra reglene om underholdskrav.

I klageomgangen opplyste moren at hun snart vil komme i arbeid. Hun har ikke hatt nok inntekt tidligere fordi hun har måttet gi omsorg til datteren i hjemlandet. Hun viste også til covid-pandemien og stengte landegrenser. Datteren mangler omsorgspersoner og sliter. Moren la frem en bekreftelse fra Nav på mottatt økonomisk støtte og kvalifiseringsstønad. Moren opplyste senere at faren var blitt arrestert og hadde forsvunnet. Datteren ivaretas av fellesskapet.

Klageren ble hørt via teams gjennom ambassaden, og faren deltok under samtalen. Klageren opplyste at hun ønsket å bli gjenforent med moren, som hun har jevnlig kontakt med via digitale tjenester. Faren viste til manglende sikkerhet.

UNEs vurdering

Underholdskravet i utlendingsloven § 58 og utlendingsforskriften § 10-8 til § 10-11 var ikke oppfylt. Kvalifiseringsstønad regnes ikke som fremtidig inntekt. Ansettelse som vikar var ikke nok til å sannsynliggjøre at moren ville ha tilstrekkelig med inntekt ett år frem i tid. Hun hadde bare mottatt lønn i få måneder, og inntekten de siste to månedene var ikke tilstrekkelig til å oppfylle underholdskravet.

Unntaket fra kravet om fremtidig inntekt for barn under 15 år uten omsorgspersoner i hjemlandet var ikke aktuelt. Hun har bodd sammen med faren hele livet, og han har vært den primære omsorgspersonen hennes. Opplysningene om at faren ikke tar vare på henne var ikke troverdige, men fremstår som en tilpasning til UDIs avslag.

Moren oppfylte heller ikke kravet til tidligere inntekt.

Det var ikke "særlig sterke menneskelige hensyn" i saken, jf. forskriften § 10-11. Det skal svært mye til for å gjøre unntak. Det er ikke opplysninger om at klageren har et særlig behov for å bo sammen med sin mor, ut over det som gjelder for barn generelt. Foreldrene har valgt å la klageren bo i hjemlandet sammen med faren, og klageren har bodd der hele livet. Innvandringsregulerende hensyn tilsier uansett at slike forhold som hovedregel ikke kan gi unntak fra underholdskravet. Klagerens situasjon skiller seg ikke vesentlig fra andre, sammenlignbare saker. Det er heller ingen varige hindre for at familieinnvandring kan skje i fremtiden.