Sammendrag: Permanent oppholdstillatelse
Klageren hadde fått endelig avslag på søknaden om permanent oppholdstillatelse på grunn av opphold utenfor Norge. UNE opprettholdt avslaget fordi han hadde vært for mye utenfor Norge og oppfylte ikke vilkårene. UNE redegjorde for en praksisendring i vurderingen av unntak etter utlendingsforskriften § 11-4 (lang oppholdstid). Klageren hadde fått saken behandlet i tråd med praksis på vedtakstidspunktet. Det var ikke gjort rettsanvendelsesfeil at saken ikke var vurdert etter forskriftens § 11-4.
Bakgrunn
Klageren hadde fått endelig avslag på søknaden om permanent oppholdstillatelse. I vedtaket konkluderte UNE med at klageren hadde oppholdt seg for mye i utlandet og dermed ikke oppfylte vilkåret om ikke å ha oppholdt seg utenfor Norge i mer enn syv måneder de siste tre årene. Se utlendingsloven § 62 første ledd bokstav a. UNE mente videre at klageren ikke hadde oppfylt alle vilkårene for sin midlertidige tillatelse, noe som også er et vilkår for permanent opphold. Se utlendingsloven § 62 første ledd bokstav b. UNE mente at klageren ikke kunne vurderes etter unntaksbestemmelsen for lang oppholdstid i utlendingsforskriften § 11-4.
Klagerens advokat ba UNE om å omgjøre vedtaket fordi hun mente UNEs lovforståelse var feil. Med riktig lovforståelse ville alle vilkårene for permanent oppholdstillatelse vært oppfylt. I alle tilfeller skulle unntak vært vurdert i vedtaket. Advokaten mente at klageren var omfattet av bestemmelsen om inntil 15 måneders utenlandsopphold som gjelder for faglærte og spesialister, se utlendingsforskriften § 11-2 annet ledd. Hun skrev blant annet at utlendingsforskriften § 11-4 sier at permanent oppholdstillatelse kan gis til den som «ikke fyller kravet til tre års oppholdstid etter lovens § 62 første ledd». Bestemmelsen er altså en unntaksbestemmelse som åpner for at en utlending som nettopp ikke oppfyller vilkårene for oppholdstid på 3 år, herunder kravet til utenlandsopphold, likevel kan få permanent oppholdstillatelse. Klageren var i kjerneområdet for personkretsen til denne bestemmelsen. Han hadde det siste året hatt oppholdstillatelse som dannet grunnlag for permanent opphold og hadde tidligere hatt langvarig opphold i Norge. Det måtte dermed gjøres unntak etter utlendingsforskriften § 11-4 bokstav a. Alternativt mente hun at det måtte gjøres unntak etter sterke rimelighetsgrunner, etter bestemmelsens bokstav c.
UNEs vurdering
UNE mente at det ikke var grunnlag for å omgjøre vedtaket. Klageren hadde vært for lenge utenfor Norge og oppfylte dermed ikke kravet om oppholdstid.
UNE var uenig i at klageren var omfattet av "15-månedersregelen" for faglærte og spesialister. Ordlyden i bestemmelsen talte klart for at personer med oppholdstillatelse som selvstendig næringsdrivende etter forskriftens § 6-18 ikke var omfattet.
Det var ikke en rettsanvendelsesfeil at forskriftens § 11-4 ikke var vurdert i vedtaket. UNE viste til at unntak etter denne bestemmelsen tidligere ble vurdert i alle saker om permanent oppholdstillatelse. UDIs praksis var derimot at det bare kunne gjøres unntak fra vilkåret om oppholdstid. UNE endret sin praksis i 2019-2020, etter en gjennomgang av rettskildene.
Justisdepartementet sendte 20.03.2020 et forslag på høring som handlet om å tydeliggjøre at det bare var vilkåret om oppholdstid etter utlendingsloven § 62 første ledd det kunne gjøres unntak fra etter forskriftens § 11-4. I høringssvaret 11.06.2020 informerte UNE om at UNE hadde endret sin praksis i tråd med UDIs praksis. Forskriften ble endret, men departementet presiserte at endringene likevel ikke gjaldt for utlendinger som per 1. desember 2020 oppfylte botidskravet på tre år for rett til permanent oppholdstillatelse, uavhengig av om det var fremsatt søknad eller ikke, forutsatt at søknaden var fremsatt innen 1. februar 2021.
UNE mente at historikken her tilsa at det ikke var tvil om at forskriftens § 11-4, slik den lyder i dag, kun gjelder unntak fra kravet om oppholdstid, og ikke de øvrige vilkårene i § 62 første ledd bokstav a til f. Klageren ville dermed ikke fått saken vurdert etter § 11-4 dersom han hadde søkt om permanent oppholdstillatelse i dag.
Spørsmålet var om § 11-4 likevel kunne være aktuell å vurdere for personer som oppfylte botidskravet på tre år per 1. desember 2020 og søkte om permanent oppholdstillatelse før 1. februar 2021, med henvisning til overgangsregelen nevnt ovenfor. Klageren var i denne kategorien. Det kunne argumenteres for at denne overgangsregelen måtte være ment for det forhøyede kravet til fem års botid som ble vedtatt i samme forskrift, og ikke for endringen i § 11-4. UNE tok ikke endelig stilling til dette, siden saken uansett ikke ville blitt vurdert etter § 11-4 på UNEs vedtakstidspunkt i 2023. l høringssvaret informerte UNE departementet om at status på dette tidspunktet var å ikke vurdere § 11-4 i saker der avslagsgrunnen var vilkåret i § 62 første ledd bokstav a eller vilkårene i bokstav c-f.
Konklusjon
UNE endret ikke vedtaket. Klageren hadde vært for lenge utenfor Norge og oppfylte ikke kravet om oppholdstid.