Sammendrag: Permanent oppholdstillatelse
Klageren mistet sin permanente oppholdstillatelse, fordi hun hadde oppholdt seg for lenge i utlandet. Hun hadde oppholdt seg i utlandet mer enn to år i løpet av en fireårsperiode, og det var dermed grunnlag for bortfall av hennes permanente oppholdstillatelse. UNE tok ikke hensyn til at utenlandsoppholdet skjedde under korona-pandemien. Hun hadde fortsatt rett til å oppholde seg i Norge fordi hun fikk midlertidig oppholdstillatelse.
Bakgrunn
Klageren fikk "oppholdstillatelse til ubestemt tid" på 1980-tallet, som etter gjeldende regelverk er permanent oppholdstillatelse.
UDI fattet vedtak om bortfall av hennes permanente oppholdstillatelse på grunn av for mye opphold i utlandet. Hun hadde hatt flere perioder i utlandet som alle oversteg 200 dager fra 2017 til 2021.
Hun fikk ny midlertidig oppholdstillatelse av UDI.
I klagen ble det vist til at hun hadde sterk tilknytning til Norge gjennom norske barn og barnebarn, og har bodd i Norge i flere tiår. Hun oppholdt seg for mye i utlandet særlig under nedstengningen i korona-pandemien, noe som burde bli sett på som en spesiell omstendighet. Bortfall av hennes statsborgerskap ville videre være uforholdsmessig og inngripende i hennes rett til privat- og familieliv.
UNEs vurdering
En utlending kan miste sin permanente oppholdstillatelse dersom hun oppholder seg utenfor Norge sammenhengende i mer enn to år, eller om hun i løpet av en fireårsperiode har hatt flere opphold i utlandet som til sammen har en varighet på mer enn to år. Dette kalles bortfall, og regler om dette står i utlendingsloven § 62 syvende ledd og utlendingsforskriften § 11-8.
Hun hadde oppholdt seg i utlandet mer enn to år i løpet av en fireårsperiode. Det var dermed grunnlag for bortfall av permanent oppholdstillatelse.
UNE tok ikke hensyn til at utlandsoppholdene var under korona-pandemien. Regelverket åpner ikke opp for skjønnsmessige vurderinger av grunner til utenlandsoppholdet. Dette gjelder også reiserestriksjoner under korona-pandemien.
Det var heller ikke grunnlag for å gi unntak fra regelen om bortfall.
For å få unntak fra regelen om bortfall av permanent oppholdstillatelse må klageren oppfylle to vilkår. For det første er det et vilkår at klageren har reist ut av Norge og "mot sin vilje ikke får reise tilbake hit". For det andre er det et vilkår at klageren ville hatt rett til oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b dersom hun hadde vært i Norge, det vil si oppholdstillatelse på grunn av mishandling.
Det var ikke opplyst om slike forhold i saken og UNE mente det var klart at disse vilkårene ikke var oppfylt.
Det gikk over 30 år fra hun fikk tillatelse til hun reiste til utlandet. I løpet av disse årene ble det vedtatt to nye lover. Siden hun fikk permanent oppholdstillatelse på 80-tallet, betydde dette at hun ikke hadde fått skriftlig informasjon om reglene om bortfall av permanent oppholdstillatelse fra politiet eller forvaltningen. UNE mente derimot at hun kunne lett ha oppsøkt politiet eller kontaktet UDI for å få informasjon om regelveket og reglene om bortfall. Det var ikke opplysninger i saken om at hun hadde gjort dette.
UNE mente dermed at det ikke var forhold i saken som ikke tilsa bortfall av den permanente oppholdstillatelsen.
Vedtaket var heller ikke i strid med retten til respekt for privat- og familieliv etter EMK artikkel 8. Disse rettighetene var tilstrekkelig ivaretatt ved at hun hadde midlertidig oppholdstillatelse i Norge.
Konklusjon
Klageren hadde ikke lenger permanent oppholdstillatelse.