Sammendrag: Permanent oppholdstillatelse
Klagerens permanente oppholdstillatelse bortfalt fordi hun hadde oppholdt seg for mye i utlandet. Hun fylte ikke vilkårene for å gjøre unntak fra regelen om bortfall.
Bakgrunn
Klageren kom til Norge i familieinnvandring med ektefelle. Hun fikk midlertidig og senere permanent oppholdstillatelse.
Hun søkte om nytt oppholdskort og oppga da at hun hadde oppholdt seg i hjemlandet i flere år. Årsaken var at hun hadde blitt separert fra sin tidligere ektefelle og at moren hennes, som bodde i hjemlandet, var blitt alvorlig syk. Hun måtte også være med barna sine.
UDI fattet vedtak om bortfall av klagerens permanente oppholdstillatelse. Begrunnelsen var at klageren hadde oppholdt seg i utlandet i over to år sammenhengende.
Klageren forklarte at ekteskapet hadde vært veldig vanskelig. Hun ble grovt fysisk og psykisk mishandlet av sin tidligere ektefelle, og hadde et svært belastende forhold til annet familiemedlem i hans familie. Det var også andre alvorlige problemer i ekteskapet, og klageren ble sterkt preget av dette. Etter noen år ble klageren tvunget til separasjon og skilsmisse. Hun ble også tvunget til å forlate Norge av sin tidligere ektefelle og hans familie.
Klageren mente at hun oppfylte vilkårene etter unntaksbestemmelsen for bortfall, og ba UNE om å omgjøre UDIs vedtak.
UNEs vurdering
UNE viste til at en utlending kan miste sin permanente oppholdstillatelse dersom hun oppholder seg for mye utenfor Norge. Dette kalles bortfall, og regler om dette står i utlendingsloven § 62, syvende ledd og utlendingsforskriften § 11-8. En permanent oppholdstillatelse faller bort dersom utlendingen oppholder seg utenfor Norge sammenhengende i mer enn to år. Selv om klageren i denne toårsperioden har hatt ett eller flere opphold av kortere varighet i Norge, vil oppholdet utenfor Norge anses å være sammenhengende.
UNE vurderte opplysningene i saken og la til grunn at klageren hadde oppholdt seg sammehengende i utlandet i mer enn seks år.
UNE vurderte så om klageren oppfylte vilkårene for å få unntak fra regelen om bortfall. Det stilles to vilkår for å få unntak: For det første er det et vilkår at klageren har reist ut av Norge og "mot sin vilje ikke får reise tilbake hit". For det andre er det et vilkår at klageren ville hatt rett til oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b dersom hun hadde vært i Norge, det vil si oppholdstillatelse på grunn av mishandling. Begge vilkår må være oppfylt.
UNE merket seg opplysningene klageren hadde gitt om sitt tidligere ekteskap og om grunnene til at hun forlot Norge. UNE mente hun ikke oppfylte ikke vilkåret om å mot sin vilje ikke ha fått reise tilbake til Norge. UNEs vurdering var at klageren hadde reist tilbake til hjemlandet først og fremst fordi moren var blitt syk og hun fryktet at barna hennes dermed ville stå uten en omsorgsperson. Hun og barna hadde bodd sammen med den pleietrengende moren frem til hun døde. På dette tidspunkt var allerede toårsfristen for å returnere til Norge uten bortfall av den permanente oppholdstillatelsen overskredet.
Konklusjon
UNE fattet vedtak om bortfall av klagerens permanente oppholdstillatelse.