Sammendrag: Dublin

Bakgrunn

Klageren kom til Norge og søkte om beskyttelse. UDI avslo søknaden og viste til at han allerede hadde søkt om beskyttelse i Østerrike. Søknaden måtte derfor behandles av østerrikske myndigheter.

Advokaten hans klaget på avgjørelsen og ba om utsatt iverksetting, altså at klageren måtte få bli i Norge til klagen var behandlet. UNE avslo forespørslen, og klageren ble senere uttransportert til Østerrike. Kort tid etter mottok norske myndigheter informasjon om at han var innvilget beskyttelse i Østerrike.

UNEs vurdering

Norge kan nekte å vurdere en søknad om beskyttelse dersom et annet europeisk land som har underskrevet Dublin III-forordningen er ansvarlig for å behandle søknaden. Se utlendingsloven § 32 første ledd bokstav b. Det gjelder blant annet dersom søknad om beskyttelse er levert i det andre landet, eller hvis asylsøkeren er registrert med ulovlig grensepassering der. I slike tilfeller realitetsbehandles ikke søknaden av norske myndigheter. Spørsmålet om asyl eller sterke menneskelige hensyn blir altså ikke vurdert.

Østerrikske myndigheter hadde registrert klagerens fingeravtrykk i forbindelse med søknad om beskyttelse og før han kom til Norge og søkte beskyttelse her. Det var dermed Østerrike som var ansvarlig for å realitetsbehandle saken hans. At han ønsket å få behandlet søknaden sin i Norge, hadde ikke betydning i denne vurderingen.

Klageren hadde ingen tilknytning til Norge som tilsa at søknaden likevel burde behandles her. Det var heller ingen særlige grunner til å gjøre unntak i denne saken. Klageren hadde forklart seg om beskyttelsesbehovet i hjemlandet, men UNE viste til at han nå var innvilget beskyttelse i Østerrike.

UNE må alltid vurdere om klageren er vernet mot retur til et annet land, se utlendingsloven § 73 og § 28 første ledd. UNE mente at klageren ikke var vernet mot retur til Østerrike.

Konklusjon

UNE opprettholdt UDIs vedtak om ikke å realitetsbehandle klagerens sak.