Sammendrag: Reisedokumenter
Klageren ba om utlendingspass fordi hun fryktet myndighetene i hjemlandet og ikke kunne kontakte dem for å få pass. UNE mente hun ikke stod i fare for forfølgelse fra myndighetene, og at hun kunne søke om pass fra hjemlandet. Hun hadde heller ikke langt frem dokumentasjon på at det var umulig for henne å skaffe seg pass fra hjemlandet, og det forelå ingen særlige grunner for å gjøre unntak i saken.
Bakgrunn
Klageren hadde oppholdstillatelse i familieinnvandring til Norge. Hun søkte om utlendingspass, og forklarte at hun hadde vært flyktning i et annet land og derfor ikke hadde eritreisk pass. Hun la blant annet ved kopi av asylsøkerbevis fra utlandet.
UDI avslo søknaden fordi de mente at hun kunne søke om pass fra eritreriske myndigheter.
I klagen forklarte hun at hun fryktet eritreriske myndigher og ikke kunne kontakte dem. Kontakten ville også utgjøre en risiko for hennes familie. Dersom hun kontaktet myndighetene ville de dessuten kreve at hun signerte angrebrev og betalte 2% skatt, noe hun ikke ønsket. Det ville også innebære begrensninger for henne og hennes integrering i det norske samfunnet. Hun argumenterte for at hennes oppholdstillatelse i familieinnvandring ikke burde være avgjørende, fordi hun ikke hadde en reel mulighet til å søke om beskyttelse. Det var hennes faktiske situasjon som burde være avgjørende.
UNEs vurdering
UNE mente at hennes forhold til myndighetene i Eritrea ikke var slik at hun måtte få norsk utlendingspass. Hun hadde fått oppholdstillatelse i Norge på grunn av familieinnvandring, ikke fordi hun ble forfulgt av myndighetene i hjemlandet. Hun kunne derfor ta kontakt med myndighetene der og be om å få pass. UNE viste også til at ingen av hennes nærmeste familiemedlemmer hadde utlendingspass.
UNE påpekte at hun ikke hadde lagt frem dokumentasjon på at det ikke var mulig for henne å få pass fra hjemlandet. Hun var selv ansvarlig for at hun ikke hadde hjemlandets pass, siden hun ikke hadde søkt.
UNE vurderte forklaringen om at hun fryktet eritreriske myndigheter, og at hun var anerkjent som flyktning i utlandet. UNE påpekte at hun kun hadde fremlagt asylsøkerbevis, og ikke dokumentasjon på at hun hadde blitt anerkjent som flyktning. Dette hadde uansett ikke betydning for avslaget, siden hun hadde oppholdstillatelse i familieinnvandring til Norge og ikke opphold på grunn av beskyttelsesbehov.
Angående eritreriske myndigheters krav om å signere angrebrev og betale skatt til Eritrea, mente UNE at dette ikke kunne få betydning i vurderingen. Dette var et forhold mellom henne og hjemlandets myndigheter.
UNE fant at det heller ikke var særlige grunner til å gjøre unntak i denne saken. Behovet for å legitimere seg i ulike sammenhenger var ikke avgjørende for å få utlendingspass.
Konklusjon
UNE avslo klagen og hun fikk ikke utlendingspass.