Sammendrag: EØS

Bakgrunn

Klageren registrerte seg i 2016 som tjenesteyter etter EØS-regelverket. I 2021 søkte han om midlertidig oppholdstillatelse for britiske borgere etter utlendingsforskriften § 19-33.

UDI avslo søknaden. De viste til at han var tjenesteyter i Norge, og tjenesteytere omfattes ikke av separasjonsavtalen mellom Storbritannia og EØS/EFTA. Det var heller ikke grunnlag for å gi en tillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn. Han reiste ut av Norge i etterkant av vedtaket.

I klagen mente han det ikke riktig at han er tjenesteyter, han er selvstendig næringsdrivende. Han viste blant annet til at UDI ikke tok hensyn til at han har vært utplassert i Norge i over to år, og at han har vært medlem i folketrygden siden han ankom Norge. Han viste til at han også oppholdt seg i Norge per 31.12.2020.

UDI endret ikke vedtaket, og sendte saken til UNE for klagebehandling.

UNEs vurdering

Britiske borgere og deres familiemedlemmer som fyller vilkårene for varig oppholdsrett etter utlendingsloven § 115 eller 116 har rett til permanent oppholdstillatelse, jf. utlendingsforskriften § 19-35. Det er et vilkår at den britiske borgeren hadde oppholdsrett i Norge per 31.12.2020, og fortsatt fyller vilkårene for oppholdsrett.For å ha varig oppholdsrett er det et krav om fem års sammenhengende lovlig opphold i Norge.

En EØS-borger har oppholdsrett dersom vedkommende er selvstendig næringsdrivende. For å bli ansett som selvstendig næringsdrivende er det viktig at EØS-borgeren dokumenterer reell drift av virksomheten, både i omfang og over tid. Det sentrale vurderingstemaet er om det foreligger en økonomisk aktivitet som er vedvarende og stabil. Det må ikke foreligger et over- og underordningsforhold, som følge av at dette kjennetegner et arbeidstakerforhold.

I forbindelse med behandlingen av saken, innhentet UNE relevante opplysninger direkte fra NAV og skattemyndighetene.

Han var den eneste aksjonæren i det britiske selskapet han hadde registrert seg med som tjenestyter. I forbindelsene med oppdragene i Norge hvor han skulle yte tjenester til et norsk selskap opprettet han et utenlandsregistrert norsk foretak. De forelå heller ikke noen typisk over- og underordningsforhold, som kjennetegner et arbeidstakerforhold. Ved utførselen av oppdraget handlet han riktignok på instruks fra det norske selskapet, men han hadde mottatt lønn fra selskapet han selv eier og driver. Dette tilsa at han var selvstending næringsdrivende.

Alle de fremlagte oppdragsavtalene hadde en varighet på mellom tre og tolv måneder, og var dermed isolert sett av midlertidig karakter. Selv om de enkelte oppdragene var begrenset i tid, utgjorde de til sammen en uavbrutt periode på rundt åtte år. Så vidt UNE forstod, var det snakk om ulike typer konsulenttjenester. Det forelå dermed en vedvarende og stabil økonomisk aktivitet. Virksomhetens økonomiske omfang økte også gradvis etter at klageren ble fast bosatt i Norge.

Et av oppdragene gjaldt i en periode som sammenfalt med 31.12.2020.

UNE mente videre at han hadde fem års sammenhengende lovlig opphold i Norge. Det var uklart om han flyttet permanent til Norge i 2016 eller 2019, men dette hadde ikke avgjørende betydning. Når tiden etter søknad og under klagebehandling ble tatt med i beregning, hadde han fem års sammenhengende lovlig opphold uavhengig av når han ansås å flytte til Norge. Han oppfylte dermed vilkårene for å få permanent oppholdstillatelse.

Det hadde ikke avgjørende betydning at han hadde returnert til Storbritannia i 2020, da det etter utlendingsforskriften § 19-35 ikke gjelder et krav om fortsatt opphold i Norge.

Det hadde heller ikke avgjørende betydning at han hadde søkt om midlertidig og ikke permanent oppholdstillatelse overfor UDI.

UNE mente at han hadde rett til permanent oppholdstillatelse, som følge av at han hadde oppholdsrett som selvstendig næringsdrivende per 31.12.2020, og at han fylte vilkårene for varig oppholdsrett.

Konklusjon

Klageren fikk permanent oppholdstillatelse etter reglene for britiske borgere.