Sammendrag: Reisedokumenter
Klageren fikk inndratt reisebeviset sitt for flyktninger fordi han ikke hadde oppbevart det på en betryggende måte. Reisebeviset hadde blitt brukt av klagerens venn på en grenseovergang i utlandet.
Bakgrunn
Klagerens reisebevis ble fremvist på en grenseovergang i utlandet av en venn av klageren. På bakgrunn av dette inndro UDI klagerens reisebevis som følge av at det ble funnet i "uvedkommendes besittelse".
Klageren påklaget vedtaket og saken ble oversendt til UNE for klagebehandling.
Under klageomgangen oppga han ulike forklaringer på hva som kan ha skjedd og hvor han kunne ha mistet det. Han avviste enhver form for involvering i forbindelse med at reisedokumentet forsvant og mente han ikke kunne klandres for at det havnet i uvedkommendes hender. Han avviste at han solgte reisebeviset til vennen, og mente at vennen hadde tatt reisebeviset med forsett. Han forklarte også blant annet at han tidvis la reisebeviset i hanskerommet på bilen sin og at han kunne ha glemt det i vennens bil når han lånte den. Han og vennen var gode kompiser, og de pleide blant annet å låne hverandres bankkort.
Han opplyste videre at han trengte reisebevis for å kunne søke om norsk statsborgerskap og få studieplass i utlandet.
UNEs vurdering
UNE var enig med UDI om at reisebeviset inndras. Det var klart at reisebeviset hans ble funnet i "uvedkommendes besittelse", og dermed kunne inndras etter utlendingsforsforskriften § 12-4 tredje ledd bokstav e.
Etter UNEs vurdering hadde klageren, i alle fall tidvis, oppbevart reisebeviset på en måte som har muliggjort at andre enkelt kunne få tilgang til det. Det var også sannsynlig at klageren bevisst overlot reisebeviset til vennen.
Klagerens vilje til å låne bort bankkort og låne andres bankkort, samtidig som han sa at han er opptatt av sikkerhet, gjorde at det for UNE fremsto som at han har en lavere terskel for å låne bort viktige personlige eiendeler til andre. Det svekket også troverdigheten i klagerens forklaringer.
UNE mente også at det å oppbevare et så viktig verdipapir som reisebeviset i en bil, ikke er å oppbevare det på en betryggende måte - og spesielt ikke i en annens bil. Videre merket UNE seg at klageren opplyste at han oppbevarte reisebeviset i et skap når det ikke ble brukt. Hvorfor det da ble lagt i bilens hanskerom eller i vennens bil, hvis det ikke skulle brukes til noe konkret, fremsto påfallende.
Klageren selv hadde ansvar for å oppbevare reisebeviset på en betryggende måte som hindret at andre fikk tilgang til reisebeviset og at slikt misbruk kunne skje.
Selv om det var viktig for klageren å ha et reisebevis for å søke om norsk statsborgerskap og studieplass i utlandet, mente UNE at det var tungtveiende hensyn som klart talte for at reisebeviset burde inndras.