Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren kom til Norge og fikk registreringsbevis som EU-/EØS borger. Under oppholdet i Norge søkte hun og fikk innvilget oppholdstillatelse for familieinnvandring med sin ektefelle i Norge. Hun søkte om fornyelse av tillatelsen, men søknaden ble avslått fordi klageren var separert fra sin ektefelle.

Klageren søkte om ny midlertidig oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag fordi hun hadde blitt mishandlet i ekteskapet.

UDI mente at klageren ikke hadde blitt mishandlet i samlivsforholdet, og avslo søknaden. UDI viste til at klageren i intervju med politiet hadde forklart at årsaken til at hun søkte om oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag skyldtes hendelser som inntrådte etter klageren og hennes tidligere ektefelle hadde startet prosessen med å avslutte samlivet. Klageren opplyste i intervjuet at hun hadde anmeldt sin tidligere ektefelle og viste til opplysningene i anmeldelsen. I avhør hadde hun forklart seg om en episode hvor hun og hennes tidligere ektefelle hadde møttes, slik at hun i forbindelse med at hun hadde flyttet ut av deres felles bolig kunne få hentet noen dokumenter og bilder som befant seg på et lager de hadde tilgang til. I forbindelse med dette møte hadde klageren satt seg i den tidligere ektefelles bil. Underveis i bilturen hadde han slått henne flere ganger, truet med å slå henne og hatt skytevåpen som han truet med å drepe hele hennes familie med. Forholdet ble politianmeldt. Klageren hadde også politianmeldt det ene barnet til sin tidligere ektefelle for en voldshendelse som også fant sted etter samlivsbruddet.

Klageren opplyste i intervju med politiet at problemene i samlivsforholdet hadde startet med det samme hun flyttet inn til sin tidligere ektefelle. Det var imidlertid ikke ektefellen som var problemet, men hans barn. Hans barn hadde kranglet mye med sin far og de hadde slått klageren. Hun opplyste også at hun fortsatt har kontakt med sin tidligere ektefelle og at de har det fint, så lenge hans barn ikke er til stede. De var fortsatt separert og registrert på hver sin adresse.

UDI mente de to beskrevne hendelsene fremsto som enkeltstående handlinger som etter en konkret vurdering ikke kvalifiserte til mishandling. UDI viste også til at bestemmelsen er ment å fange opp de tilfeller hvor en utlending ikke skal måtte fortsette et samliv med mishandling for å få videre opphold. I denne saken fant handlingene klageren mente danne grunnlag for oppholdstillatelse, sted etter at samlivet var avsluttet.

Vedtaket ble påklaget. Advokaten mente vedtaket bygget på feil faktiske forhold. De var enig med UDI om at klageren ikke hadde blitt mishandlet i samlivet, og klageren var usikker på hvorfor det var søkt om opphold etter utlendingsloven § 53. De anførte imidlertid at det var foretatt en mangelfull vurdering av utlendingsloven § 38. De viste til at klageren hadde flyttet til Norge for mer enn 10 år siden. Hun hadde giftet seg med sin tidligere ektefelle ett år etter hun kom til Norge, og hennes barn fra et tidligere ekteskap bor alle i Norge. Hun har også barnebarn i Norge. Hun er etablert i Norge og har ikke noe å returnere til i hjemlandet. De mente også at dersom klageren må forlate Norge vil dette være et inngrep i familielivet mellom henne og hennes tidligere ektefelle, og hun vil også bli adskilt fra sine barn og barnebarn. De opplyste også at klageren har helseutfordringer og var i prosess med å søke uføretrygd.

UDI vurderte opplysningene i klagen, men mente det ikke var grunn til å endre vedtaket.

UNEs vurdering

UNE la klagerens beskrivelse av samlivet med sin tidligere ektefelle til grunn.

I vurderingen av hva som ligger i begrepet mishandling må UNE vurdere hendelsenes karakter og alvorlighetsgrad, omstendighetene rundt hendelsene og om hendelsene er enkeltstående episoder eller en del av et handlingsmønster. En enkeltstående episode kan regnes som mishandling hvis den er alvorlig nok, og mindre alvorlige hendelser kan regnes som mishandling hvis de gjentas over tid. Den samlede vurderingen er dermed basert på varigheten, omfanget og alvorlighetsgraden av hendelsene. I tillegg må klageren ha fått redusert livskvalitet på grunn av hendelsene. Dette betyr ikke at alle tilfeller av fysisk eller psykisk vold eller trusler regnes som mishandling. Det er heller ikke et krav om at klagerens livskvalitet er varig redusert.

UNE mente i likhet med UDI at klageren ikke hadde vært utsatt for mishandling i samlivsforholdet, og tiltrådte UDIs vurdering. UNE så også hen til at klageren i sitt intervju hadde opplyst at hun ble slått av barna til sin tidligere ektefelle, uten å gi noen nærmere forklaring utover hendelsen som fant sted etter at samlivet var avsluttet. UNE viste også til at de nevnte barna, ifølge opplysninger fra Folkeregisteret, aldri var en del av husstanden til hennes tidligere ektefelle i perioden de bodde sammen.

UNE mente heller ikke det var sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge ut ifra den betydning begrepene har i utlendingsloven § 38. UNE vurderte opplysningene om klagerens helse. Helseproblemer gir som utgangspunkt ikke i seg selv grunnlag for oppholdstillatelse i Norge, med mindre det gjelder akutt og livstruende sykdom som klageren ikke kan få behandling for i hjemlandet. UNE mente at helseutfordringene klageren hadde opplyst om ikke nådde opp til denne terskelen.

UNE så også hen til at klageren hadde hatt oppholdstillatelse i Norge i seks år, men viste til at det ifølge praksis var lagt til grunn at det normalt må foreligge opphold med tillatelse som gir grunnlag for permanent opphold i minst åtte til ti år, for at det skal anses å foreligge en særskilt tilknytning til landet.

UNE mente heller ikke at vedtaket var i strid med retten til familieliv etter EMK artikkel 8. Retten til familieliv i EMK artikkel 8 omfatter i mindre grad relasjonen mellom foreldre og voksne barn og det var ikke opplysninger i saken som tilsa at det likevel var et beskyttet familieliv mellom klageren og hennes barn. UNE viste også til at klageren er EØS-borger og at hun visumfritt kan besøke sine barn i Norge, eller arbeide og oppholde seg i Norge i henhold til EØS-regelverket.

Etter en samlet vurdering mente UNE at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som ga grunnlag for oppholdstillatelse.

UNE mente også at retur til hjemlandet var trygt og ikke i strid med utlendingsloven § 73.