Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren hadde opprinnelig oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin kone. UDI ble kjent med at paret hadde flyttet fra hverandre og tatt ut separasjon. Deler av oppholdstillatelsen hans ble derfor tilbakekalt. Klageren søkte om fortsatt oppholdstillatelse på grunnlag av samværsordning med barn. Siden han ikke hadde hatt gyldig oppholdstillatelse det siste året, var kravene til en ny tillatelse ikke oppfylt. UDI innvilget imidlertid oppholdstillatelse som følge av sterke menneskelige hensyn, se lovens § 49.

Da denne oppholdsperioden utløp, kunne han på nytt søke om opphold på grunnlag av samvær med barnet sitt. Han la blant annet ved bekreftelse på registrert foreldreansvar fra Skatteetaten, samværsavtale mellom klageren og barnets mor, og bekreftelse fra moren om at avtalen ble fulgt opp.

UDI avslo søknaden fordi samværet med barnet ikke var av tilstrekkelig omfang. I klagen skrev klageren blant annet om at han bidro til oppfølging av barnet og at han og moren samarbeidet godt. Etter at UDI hadde sendt saken til UNE, sendte klageren inn et brev der han beskrev sin tilstedeværelse i barnets liv. Dette kunne også bekreftes av menneskene rundt familien. Senere sendte han også inn en ny, detaljert samværsavtale.

UNEs vurdering

UNE viste til at en mor eller far som har samværsrett med barn under 18 år som bor i Norge sammen med den andre av foreldrene, på visse vilkår har rett til oppholdstillatelse. Se utlendingsloven § 52 første ledd.

Det er et vilkår at klageren har foreldreansvar for barnet. Det er også et vilkår at barnet fyller vilkårene etter lovens § 40 første ledd, har opphold i Norge, og bor fast sammen med den andre av foreldrene. Klageren må ha oppholdt seg i Norge med tillatelse det siste året, og dokumentere samværsrett av et visst omfang og at han utøver denne retten.

UNE viste til at klageren hadde foreldreansvar for barnet. Videre var barnet norsk statsborger og oppfylte dermed vilkåret i utlendingsloven § 40 første ledd. Barnet bodde fast med sin mor. Klageren hadde det siste året oppholdt seg i landet med med en tillatelse etter utlendingsloven § 49 første ledd. UNE fant videre at den nye samværsavtalen og bekreftelser fra barnets mor viste at han hadde samværsrett av tilstrekkelig omfang, og utøvet dette. Vilkårene for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 52 første ledd var dermed oppfylt.

UNE bemerket at det var en forutsetning at klageren innen ett år etter at tillatelsen ble gitt, kunne dokumentere at han hadde rett til samvær med datteren og at han faktisk benyttet samværet.

Det ble gjort unntak fra kravet til fremtidig inntekt ettersom referansepersonen var barn under 18 år, se utlendingsforskriften § 10-8 fjerde ledd bokstav d.

Konklusjon

Vilkårene for oppholdstillatelsen var oppfylt, og UDIs avslag ble omgjort.