Sammendrag: Statsborgerskap

Klageren hadde fått utstedt norsk pass uten å være norsk statsborger. UDI kom frem til at han ikke var omfattet av personkretsen som faller inn under statsborgerforskriften § 8-4 og dermed få unntak fra statsborgerloven § 7 første ledd bokstav d og e.

 

UNE sluttet seg til UDIs vurdering i saken. Etter statsborgerforskriften § 8-4 kan det gjøres unntak fra vilkårene i statsborgerloven om permanent oppholdstillatelse, jf. § 7 første ledd bokstav d, og oppholdstid med tillatelse, jf § 7 første ledd bokstav e, for søkere som har fått utstedt norsk pass uten å være norsk statsborger. Søkeren må likevel ha oppholdt seg i riket i til sammen syv år i løpet av de siste ti årene og ha vært i aktsom god tro. For søknader som reguleres av statsborgerloven § 11 til § 18, gjelder det som der er fastsatt om oppholdets varighet, men det stilles ikke krav om at søker må ha hatt oppholdstillatelser i oppholdstiden.

 

Det ble påpekt at bestemmelsen er ment for personer som ved en feil har fått utstedt norsk pass og har trodd de har vært norske. Som følge av at de har trodd at de var norsk har de ikke søkt om oppholdstillatelse i Norge. De vil derfor ikke fylle kravene for å kunne søke om statsborgerskap på vanlig måte.

 

Klageren hadde blitt oppmerksom på at han ikke var norsk statsborger på 1970-tallet og deretter levert inn sitt norske pass. Det ble derfor lagt vekt på at klageren hadde mulighet til å søke om norsk statsborgerskap etter dette tidspunktet, og mens han fremdeles bodde i Norge. Klageren flyttet fra Norge på tidlig 2000-tallet og har ikke bodd i landet siden. Han fylte dermed ikke vilkåret om å ha oppholdt seg i Norge i til sammen syv år i løpet av de siste ti årene. Det ble også påpekt at han som nordisk borger ikke trengte oppholdstillatelse i Norge dersom han ønsket å oppholde seg i landet.

 

Det ble også vurdert at det ikke forelå sterke grunner for å gjøre ytterligere unntak fra vilkårene for erverv av statsborgerskap.