Utlendingsnemnda (UNE) viser til høringsbrev 25.11.2020 med forslag til midlertidige endringer i lov om vern mot smittsomme sykdommer.

Departementet foreslår at smittevernloven § 4-3 får et nytt andre ledd som åpner for at Kongen kan gi forskrift om hvor og hvordan personer som reiser inn til Norge skal gjennomføre karantenetiden for å motvirke spredning av covid-19. Forslaget vil gi en egen hjemmel til å videreføre reglene om karantenehotell fastsatt i forskrift 6. november 2020. Det foreslås videre at Kongen skal kunne gi forskrift om egenandel til dekning av kostnader ved karanteneopphold for personer i karantene eller deres arbeids- eller oppdragsgiver. Til slutt foreslår departementet en hjemmel for å fastsette egne saksbehandlingsregler i nytt tredje ledd i smittevernloven § 4-3.

UNE mottok høringsbrevet 26.11.2020, og det kan ikke utelukkes at vi på bakgrunn av kort frist kan ha oversett sammenhenger eller konsekvenser i regelverket.

UNEs innspill til forslaget fremgår nedenfor:

Vedrørende saksbehandling i nye midlertidige lovendringer

Forenklede saksbehandlingsregler kan bidra til mindre notoritet over vurderinger som er foretatt i enkelttilfelle. Dette kan potensielt vanskeliggjøre en klagebehandling. Departementet bør vurdere hvorvidt muntlige vedtak bør gjøres skriftlig i ettertid og sendes til utlendingen, slik at vedtakene blant annet vil bli enklere å påklage og kontrollere. Forvaltningen kan benytte seg av elektroniske kommunikasjonsmidler. Det må antas at det først og fremst er politiet som fatter vedtak slik situasjonen er i dag. 

Vi har forstått departementet dithen at det ønskes en hjemmel som tillegger departementet å raskt kunne bestemme at det innføres unntak fra forvaltningslovens system om enkeltvedtak, begrunnelse og klagebehandling.

Utlendingsloven § 105 gir hjemmel for å ilegge utlendinger et pålegg om bestemt oppholdssted. Dette gis i form av en beslutning fattet av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt. Beslutningen skal være skriftlig og opplyse om grunnen til pålegget. Beslutningen kan bringes inn for domstolen. Beslutning om bestemt oppholdssted anses som et tvangsmiddel i utlendingslovens forstand.

Bestemmelsen om karantenehotell i smittevernloven kan sammenlignes med bestemmelsen om bestemt oppholdssted i utlendingsloven. Vi har merket oss at departementet under punkt 7 sier følgende: «Det kan ikke brukes tvang for å gjennomføre forskrifter gitt med hjemmel i denne bestemmelsen. Brudd vil imidlertid kunne straffesanksjoneres, jf. smittevernloven § 8-1.»

Det er noe uklart om departementet anser et pålegg om bruk av karantenehotell som et tvangsmiddel i seg selv. Videre stiller vi spørsmål ved om det ikke er et element av tvang når vedkommende kan straffes ved manglende etterfølgelse av et pålegg om opphold på karantenehotell. Når staten bruker rettet tvang mot enkeltindivider, bør det i utgangspunktet være etterrettelig i form av skriftlighet og det bør være mulig å angripe. Dette mener vi også gjelder når det er av mindre inngripende karakter som for eksempel ved bruk av karantenehotell. Vi antar at departementet vil komme tilbake til dette dersom det blir aktuelt å benytte hjemmelen til å unnta fra forvaltningslovens system om enkeltvedtak, begrunnelse og klageadgang. Men vi nevner at det kan være en alternativ løsning å fatte en beslutning, i stedet for et enkeltvedtak, se utlendingsloven § 105.


Med hilsen


Sonja Engen Siewert
avdelingsdirektør


Saksbehandler: Anne Brandt-Hansen


Dette brevet er godkjent elektronisk i Utlendingsnemnda og har derfor ingen signatur.

 

Høringsbrev, høringsnotat og svar fra andre høringsinstanser kan leses på regjeringen sine sider.