Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren søkte om beskyttelse som enslig mindreårig. Han sa han var 16 år, men kjente ikke sin nøyaktige fødselsdato. Det kunne ikke gjøres en aldersundersøkelse siden han ikke hadde den tannen som var aktuell å undersøke. Under asylintervjuet forklarte han at han visste hvor gammel han var fordi moren hadde fortalt ham at han var 15 år da han reiste fra hjemlandet. Han hadde tazkera (nasjonalt ID-kort), men denne var i hjemlandet. UDI spurte ham om hvorfor han var registrert som asylsøker i et annet europeisk land, med et fødselsår som tilsa at han var langt eldre. Han visste ikke hvorfor de hadde registrert dette fødselsåret. Både saksbehandlerne hos henholdsvis politiet og UDI og representantene som deltok under asylregistreringen og asylintervjuet uttrykte tvil om hvorvidt klageren var mindreårig.

I asylforklaringen oppga klageren at han hadde forlatt hjemlandet fordi landsbyen hans var utsatt for krigshandlinger. I tillegg jobbet noen av slektningene hans for de tidligere myndighetene. Taliban hadde plaget dem på grunn av dette, og drepte en av slektningene hans. En stund etter maktovertakelsen oppsøkte Taliban familien og ville ha med seg klageren og broren hans for å trene dem opp til selvmordsoppdrag. Landsbyen var preget av stor tilstedeværelse fra Taliban, og etter hvert sluttet faren hans å gå ut på grunn av sin tilknytning til det tidligere styret. En slektning overtalte foreldrene til å la ham reise ut av landet, men på veien mot Europa ble han utsatt for overgrep.

UDI avslo søknaden. De mente klageren var over 18 år da han kom til Norge. De viste til at han var registrert med en høyere alder i et annet europeisk land, som ikke samsvarte med alderen han hadde oppgitt i Norge. Han hadde ikke gitt noen god forklaring på dette. På grunn av lav pålitelighet kunne ikke tazkeraen hans tillegges vekt. Han kjente ikke fødselsdatoen sin og hadde ikke sannsynliggjort den oppgitte alderen gjennom forklaringen til UDI. Han hadde også gitt ulike forklaringer til UDI og politiet når det gjaldt hvordan han fikk tazkeraen. I tillegg tilsa uttalelsene både fra klagerens representanter og saksbehandlere i PU og UDI at han var over 18 år.

UDI mente videre at klageren ikke hadde behov for beskyttelse. At slektninger hadde hatt tilknytning til de tidligere myndighetene tilsa ikke at han ville være i fare ved retur. Det var heller ikke risiko for at han skulle bli utsatt for tvangsrekruttering i fremtiden, og UDI viste til landinformasjon om dette. Den generelle sikkerheten på hjemstedet var ikke et hinder for retur. At han hadde vært utsatt for overgrep på reisen kunne tilsi at han var sårbar, men han skulle reise tilbake til hjemstedet hvor han hadde familie og tilknytning. Det var ikke grunn til å gi opphold som følge av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge.

I klageomgangen skrev klagerens advokat at han fastholdt sin asylforklaring. Hans fetter kunne bekrefte at situasjonen på hjemstedet deres var dårlig, og klageren hadde derfor behov for beskyttelse. Eventuelt måtte han få opphold på humanitært grunnlag som følge av hans dårlige fysiske og psykiske helse. UDI ba om ytterligere informasjon om klagerens helsetilstand, men mottok ingen dokumentasjon. Saken ble sendt til UNE for klagebehandling.

Klageren ble registrert som forsvunnet fra asylmottaket etter dette.

UNEs vurdering

UNE vurderte først klagerens alder. Selv om det ikke hadde vært mulig å gjøre en aldersundersøkelse, mente UNE at det var tilstrekkelig informasjon i saken til å ta stilling til alderen hans. UNE var enig i UDIs vurdering. I tillegg viste UNE til landinformasjon om hvorfor tazkeraer ikke kan være avgjørende i spørsmål om identitet, og påpekte at vurderingen i en sak som denne derfor må bygge på klagerens egne opplysninger så vel som annen informasjon i saken. UNE var enig med UDI i at klageren ikke hadde gitt opplysninger som underbygget den alderen han hadde oppgitt. Sett i sammenheng med fødselsåret som var registrert i et annet europeisk land, og uttalelsene fra flere personer som hadde møtt og snakket med klageren, mente UNE at det mest sannsynlige var at klageren ikke var mindreårig. Beviskravet var alminnelig sannsynlighetsovervekt. UNE understreket at uttalelser basert på utseende og adferd ofte vil være subjektive og upresise, og derfor bør tillegges mindre vekt i en helhetsvurdering. Noe vekt hadde de imidlertid, og sett i sammenheng med de øvrige opplysningene i saken mente UNE at klageren var overårig. UNE tok ikke stilling til klagerens identitet utover hans alder.

UNE tok utgangspunkt i klagerens asylforklaring, og mente som UDI at klageren ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse, se utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. UNE viste videre til landinformasjon om sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, og mente det ikke var reell fare for at han ville bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur, se utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

UNE redegjorde videre for den alvorlige humanitære situasjonen i Afghanistan, som gjør det vanskelig å reetablere seg i landet. Retur var likevel ikke utilrådelig for alle afghanere. Det avgjørende var hvorvidt klageren var sårbar og hvilke evner han hadde til å klare seg ved retur. UNE viste til at klageren ikke fremstod som særskilt sårbar. Han var voksen og arbeidsfør, og hadde nettverk å returnere til. Det var heller ingen dokumentasjon i saken som tilsa at han hadde helseproblemer. UNE påpekte videre at klageren var registrert forsvunnet fra mottaket, og at det derfor var usikkert om han befant seg i Norge. Oppholdstid i Norge som asylsøker utgjorde uansett ikke en særlig tilknytning til landet, se utlendingsloven § 38. Det var ikke grunnlag for å gi ham opphold som følge av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge.

Konklusjon

UDIs vedtak ble opprettholdt og klageren fikk verken beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. Han ble informert om at han risikerte å bli utvist fra Norge og Schengen dersom han ikke reiste ut innen utreisefristen.