Høyesterett_Adobestock.jpg

Photo: Adobe stock

I dom av 3. juni (HR-2021-1209-A) kom høyesterett til at et ektepar fra Afghanistan ikke hadde rett til beskyttelse på grunnlag av anførsler om å ha konvertert fra islam til kristendommen.

Dommen redegjør for beviskravet og bevisvurderingen i konvertittsaker. Høyesterett var samstemte om de generelle utgangspunktene og momentene i bevisvurderingen i konvertittsaker, men delte seg i den konkrete bevisvurderingen. Bakgrunnen for at saken ble behandlet i Høyesterett kan du lese her.

Spørsmålet for Høyesterett var om ekteparet reelt sett hadde konvertert til kristendommen da UNE fattet sitt siste vedtak i november 2019. Hvis konverteringen var reell, var det enighet om at de ville ha rett til asyl i Norge. Dette følger også av langvarig praksis i UNE. Et flertall mente det ikke var noenlunde sannsynlig at ekteparet reelt sett hadde konvertert til kristendommen under oppholdet i Norge.

Vekting av vitneuttalelser fra prester

Høyesterett redegjør i dommen for utgangspunktene og momentene i bevisvurderingen i konvertittsaker, blant annet søkerens refleksjon, generelle troverdighet, religiøse handlinger i Norge, og vekten av presters erklæringer.

Høyesterett slår fast at vitneuttalelser til prester og biskoper som gjelder religionsfaglige spørsmål må tillegges betydelig vekt. Deres kjennskap til asylsøkeren kan også være med på å bekrefte asylforklaringen. Samtidig må det tas hensyn til at også presters syn kan påvirkes av å ha en nær relasjon til personen det gjelder, og at de som regel bare vil være kjent med faktum gjennom opplysninger fra asylsøkeren eller representanter for denne. Vektingen av presters vitneprov blir en konkret vurdering fra sak til sak.

«(84) I en særlig stilling står uttalelser fra prester i Den norske kirke og fra andre med religionsfaglig kompetanse. Dersom uttalelser fra slike personer gjelder religionsfaglige spørsmål, må de tillegges betydelig vekt. Uttalelsene kan imidlertid også gjelde den kjennskap vedkommende har til den konkrete asylsøkeren, kanskje basert på en nær og relativt langvarig relasjon. Gjennom den religionsfaglige kompetansen prestene besitter, og den erfaring de har med mennesker som gjennomgår religiøse forandringer, er det klart at slike vitneprov vil kunne kaste lys over saken.

… Samtidig er det ikke til å komme bort fra at også prester vil kunne bli påvirket av å ha en nær relasjon til de personene saken gjelder, og at dette kan påvirke deres syn på saken. Det må dessuten tas hensyn til at prester som regel bare vil være kjent med sakens faktum gjennom de opplysningene de har fått fra asylsøkeren eller representanter for denne, og at de derfor normalt ikke vil ha det brede bildet som utlendingsmyndighetene har.

(85) Utover dette er det vanskelig å gi eksakte anvisninger på hvilken vekt presters vitneprov skal tillegges. Det må nødvendigvis bero på en konkret vurdering. Utgangspunktet for bevisbedømmelsen vil være troverdigheten av asylsøkerens forklaring. Jo svakere den er, jo mer skal det til før vitneforklaringer blir avgjørende. Dette gjelder også for forklaringer fra prester og andre med religionsfaglig bakgrunn.»

Beviskravet ved svekket generell troverdighet

Normalt gjelder et senket beviskrav i asylsaker. Det betyr at det kan være nok at en asylforklaring er «noenlunde sannsynlig» for at den skal legges til grunn. Et spørsmål som ble vurdert var om et senket beviskrav fremdeles gjelder når asylsøkerens generelle troverdighet er svekket. Høyesterett slår fast at det er en forutsetning for et senket beviskrav at søkeren har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Derimot er det ikke et vilkår at søkeren anses generelt troverdig. Generell troverdighet er et moment i bevisvurderingen, men ikke et vilkår for et lavere beviskrav.

I UNE merker vi oss høyesteretts redegjørelse av når et senket beviskrav skal anvendes. Det kan få betydning for hvordan vi vurderer troverdighet i beskyttelsessaker.

Les omtalen av dommen på Høyesterett sine sider og hele dommen på Lovdata sine sider.