Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte familieinnvandring med sin kusine bosatt i Norge. Det ble anført at kusinen hadde fått foreldreansvar for klageren, at klagerens foreldre var ute av stand til å ta seg av henne, og at hun nå bodde hos en annen kusine. Hun klageren bodde hos i hjemlandet hadde nok med sine egne barn, og var ikke en god rollemodell for klageren. Referansepersonen forklarte at det var henne som forsørget klageren med penger til skole, mat mv., og hun hadde jevnlig kontakt med klageren på mobil og besøkte henne 1-2 ganger i året.

UDI avslo søknaden, og viste til at klageren ikke var en del av referansepersonens husstand og derfor ikke fylte vilkårene for familieinnvandring.

UNEs vurdering

Fosterbarn under 18 år kan på visse vilkår få oppholdstillatelse. Se utlendingsforskriften § 9-7 første ledd bokstav c. Det må godtgjøres at klageren er et etablert medlem av husstanden til referansepersonen. For å anses som etablert medlem av husstanden, må klageren ha vært en del av husstanden over lengre tid. Referansepersonen har vært bosatt i Norge siden før klageren ble født, og det var ingen opplysninger om at klageren og referansepersonen hadde bodd sammen, ut over kortvarige besøk. At referansepersonen var klagerens gudmor og de i tillegg hadde noe kontakt på telefon/internett var ikke nok. UNE mente derfor at klageren ikke var etablert medlem av referansepersonens husstand.

Videre mente UNE at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn, jf. utl. § 49. Et ønske om å bo sammen med familiemedlemmer i Norge er grunnlaget for de fleste søknader om familieinnvandring. Vilkårene for dette er nærmere regulert. Ønsket om å bo sammen, i en situasjon der vilkårene for oppholdstillatelse ikke er oppfylt, er derfor ikke nok til å gjøre unntak fra regelverket. Dette gjelder også der klageren er et barn.

UNE mente at klageren hadde en omsorgsperson i hjemlandet som tar vare på henne. Det skal svært mye til for at UNE skal konkludere med at et barn i utlandet ikke får tilstrekkelig omsorg, ettersom UNE ikke har mulighet til å kontrollere opplysninger og erklæringer som måtte bli gitt. Videre mente UNE at det var sannsynlig, ut fra tilgjengelig landinformasjon, at klageren hadde andre slektninger som kunne ta vare på henne i hjemlandet. Det kunne ikke automatisk legges til grunn at oppholdstillatelse alltid vil være bedre for barn enn oppvekst hos familie i hjemlandet, og klageren hadde videre aldri bodd sammen med referansepersonen. Det ble også sett hen til adopsjonsregelverket, og bemerket at å innvilge oppholdstillatelse i slike tilfeller, der foreldrene fortsatt bor i hjemlandet, i stor grad ville innebære en omgåelse av adopsjonsreglene.

Etter en samlet vurdering mente UNE at innvandringsregulerende hensyn gjorde at klageren ikke kunne få oppholdstillatelse. UNE mente også at resultatet i denne saken ikke var i strid med Norges internasjonale forpliktelser.

Konklusjon

Klagen ble ikke tatt til følge.