Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren søkte om beskyttelse i 2024. Han opplyste å være 16 år. Klageren forklarte blant annet at han hadde en eldre bror i Norge. I Intervju med klageren informerte UDI om at broren ved ankomst til Norge hadde opplyst at klageren var født i 2005. Klageren sa at han stolte på at det broren sa stemte. Selv hadde han ikke peiling på alderen sin, det var moren som hadde sagt at han var 12 1/2 år da han forlot hjemlandet i 2020. Han fryktet at Taliban ville drepe ham slik de hadde drept hans far hvis han returnerte. Taliban hadde slått ham ved to ulike anledninger da han sa nei til å jobbe for dem i Afghanistan. Han flyttet derfor til en annen slektning i en annen by, der han var i 1/2 år før han dro til Iran. Han var i Tyrkia i to år før han kom til Norge.

UDI avslo asylsøknaden og vurderte ham som voksen. Basert på klagerens forklaring, mente UDI at det ikke var noen risiko for at Taliban skulle rekruttere ham i dag. Etter januar 2022 har Taliban hatt mer behov for personell med teknisk og spesialisert kompetanse. Ettersom klageren ikke hadde arbeidsefaring eller utdanning utover to års skolegang, var han ikke særlig attraktiv for Taliban nå. Videre mente UDI at det heller ikke var informasjon som tilsa at Taliban drev med rekruttering ved bruk av vold eller trusler etter maktovertagelsen i 2021. Klageren hadde ikke sannsynliggjort at han var utsatt for risiko for forfølgelse selv om Taliban hadde drept faren hans. Heller ikke det forhold at han hadde oppholdt seg utenfor Afghanistan tilsa at han var utsatt for forfølgelse eller alvorlige overgrep ved retur.

I klagen fastholdt klageren at han var mindreårig.

UNEs vurdering

UNE anså klageren som voksen. Det var ikke grunnlag for å foreta aldersundersøkelse. Det var ikke gjennomført aldersundersøkelse da saken ble behandlet i UDI, fordi både politiet (PU) og representanten i asylintervjuet var enige om at klageren ved ankomst var over 18 år. I tillegg hadde han kommenterte at han stolte på det broren hadde opplyst om at han var født i 2005. PU satte likevel fødselsåret til 2006.

UNE var i hovedtrekk enig i UDIs begrunnelse. Det var ikke en reell risiko for at Taliban ville utsette klageren for alvorlige represalier i dag fordi han ikke ville jobbe for Taliban for mange år siden. Videre mente UNE at klageren heller ikke hadde grunn til å frykte at Taliban skulle ta livet hans fordi de drepte faren. Situasjonen i landet var en annen da enn den er i dag. UNE kunne heller ikke se at det var risiko for at klageren skulle bli tvunget til å utføre uønskede oppgaver eller arbeid for Taliban ved retur til Afghanistan. UNE viste blant annet til Landinfos temanotat Afghanistan: Situasjonen for afghanske menn fra 20.01.2025, med tilhørende kildemateriale.

UNE kunne heller ikke se at klageren tilhørte noen av de gruppene som kan risikere å bli utsatt for forfølgelse ved retur til Afghanistan i dag. Selv om det ikke var noen tvil om at afghanernes menneskerettigheter var sterkt begrenset, var de livsbegrensningene som klageren ville bli utsatt for ved retur, ikke så alvorlige at det utgjorde forfølgelse etter utlendingsloven. Det var heller ikke spesielle forhold ved klageren som tilsa at han var mer utsatt enn befolkningen ellers.

Videre skrev UNE at terskelen for å gi beskyttelse på grunnlag av den generelle sikkerhetssituasjonen i et område er svært høy. Dette kom fram både av flere stornemnder i UNE og av internasjonal rettspraksis. Årelang vurdering og praksis fram til sommeren 2021 var at den generelle sikkerhetssituasjonen ikke noe sted i Afghanistan var av et slikt alvor eller omfang at det ga grunnlag for beskyttelse. Dette var basert på den høye terskelen for hvilket voldsnivå som kreves, og konkret informasjon om situasjonen på disktriktsnivå i landet. En slik vurdering var i samsvar med flere dommer fra EMD, hvor det ble slått fast at retur til Afghanistan ikke var i strid med EMK art. 3.

All landinformasjon fra Afghanistan viste at det etter august 2021 hadde vært en klar nedgang i antall konfliktrelaterte voldshendelser og antall sivile som ble tilfeldig ofre for slike hendelser. Ut fra dagens situasjon mente UNE at det ikke var noe som tilsa at det generelle voldsnivået og konfliktnivået ville øke betydelig i tiden framover. Det ble vist til en rekke rapporter fra Landinfo, samt rapporter fra EUs asylbyrå EUAA.

Verken sikkerhetssituasjonen eller individuelle forhold tilsa at det var en reell fare for at klageren ville bli utsatt før dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved retur til hjemlandet. Den generelle sikkerhetssituasjonen i hjembyen ble vurdert å være tilstrekkelig stabil til at han kunne returnere dit.

Selv om UNE erkjente at det var vanskelige humanitære forhold i Afghanistan som gjør det generelt utfordrende å skulle etablere seg i landet etter å ha vært utenlands i flere år, mente UNE at det ikke medførte at en retur var utilrådelig for alle afghanere i klagerens situasjon. Spørsmålet var hvor sårbar den enkelte var og hvilken evne den enkelte hadde for å klare seg. UNE mente at klageren ikke fremstod som en særskilt sårbar person, han var voksen, arbeidsfør med god kjennskap til afghansk kultur. Han hadde heller ingen forsørgelsesbyrde eller alvorlige helseproblemer. Det forelå derfor ikke sterke menneskelig hensyn og klageren hadde ingen særlig tilknytning til Norge, slik loven bruker disse begrepene.

Konklusjon

Klageren fikk ikke beskyttelse etter utlendingsloven § 28 eller oppholdstillatelse etter lovens § 38. Han hadde derfor en plikt til å forlate landet. Vedtaket om utreiseplikt ble registrert i Schengen informasjonssystem (SIS).