Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren hadde hatt oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskap i noen år. Da ektefellene gikk fra hverandre, søkte han oppholdstillatelse basert på samvær med felles barn.

I dom fra tingretten fremgikk det at klageren var fradømt foreldreretten, men hadde rett til samvær med tilsyn i underkant av 20 timer årlig. UDI viste til dommen og avslo søknaden fordi klageren ikke hadde tilstrekkelig samværsrett.

Klageren la frem referater fra samværene og bilder av ham og barnet. I et av referatene skrev barneverntjenesten av de vurderte det til barnets beste at det fortsatt fikk ha samvær med far. Klageren skrev at han var redd for å miste all kontakt med barnet dersom han måtte reise ut av landet. Han var også i en vanskelig økonomisk situasjon, ettersom han ikke kunne arbeide uten oppholdstillatelse.

UNEs vurdering

UNE viste til at en forelder som har samværsrett med barn under 18 år som bor i Norge sammen med den andre av foreldrene, på visse vilkår har rett til oppholdstillatelse. Se utlendingsloven § 52 første ledd. Forelderen må ha samværsrett av et visst omfang.

Klageren hadde ikke tilstrekkelig samværsrett til å oppfylle dette vilkåret. Ut fra informasjonen i saken var det ikke sannsynlig at klageren ville oppfyller kravet til samvær innen ett år. Det var heller ikke særlige grunner til å gjøre unntak i denne saken.

UNE vurderte deretter opphold etter utlendingsloven § 49. UNE la til grunn at det var til barnets beste at klageren fikk tillatelse. Det forelå likevel ikke sterke menneskelige hensyn i lovens forstand, som kunne begrunne en oppholdstillatelse. UNE viste til at klagerens samværsrett var langt unna omfanget som lovgiver anså som tilstrekkelig for å innvilge oppholdstillatelse etter lovens § 52, som etter forskriftens § 9-3 annet ledd tilsvarte om lag 100 timer i måneden. Lovgiver hadde ved utformingen av regelverket lagt opp til at foreldre som hadde mindre samvær med barn enn dette, ikke hadde rett til oppholdstillatelse, og at hensynet til barnets beste i slike tilfeller måtte vike. Det var heller ikke sannsynlig at samværet ville øke vesentlig i fremtiden. UNE viste videre til at barnet bodde hos moren slik det alltid hadde gjort, og at hun var en god omsorgsperson. Det var ingen opplysninger i saken om at barnet var spesielt sårbart. Klageren ville kunne få visum til Norge for å gjennomføre samvær. Saken skilte seg ikke ut fra andre lignende saker.

UNE vurderte også opphold etter utlendingsloven § 38. Å ha barn i Norge er ikke i seg selv tilstrekkelig til at det foreligger en særlig tilknytning til Norge som tilsier at det gis tillatelse. Klageren hadde ikke selv opparbeidet en tilknytning til Norge som tilsa at han måtte få opphold her.

UNE mente at et avslag på oppholdstillatelse ikke stred mot bestemmelsene i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).

Retur til klagerens hjemland var trygt og ikke i strid med utlendingsloven § 73.

Konklusjon

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i familieinnvandring med sitt barn. UDIs avslag ble opprettholdt.