Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken ble behandlet i nemnd med personlig fremmøte. Omgjøringsbegjæringen ble tatt til følge. Dissens.
Kvinne søkte asyl for andre gang i 2015, etter at hun hadde fått avslag på tidligere asylsøknad og var returnert til anført hjemland.
Klageren anførte å ha konvertert til kristendommen. Etter å ha hørt klageren i nemndmøte kom nemndas flertall, nemndmedlemmene, til at dette måtte anses tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren hadde konvertert til kristendommen. Det ble særlig vist til klagerens forklaring om en religiøs opplevelse i en kirke i en europeisk storby, og at det fremgår av en erklæring fra en norsk prest at klageren ikke hadde tenkt på å fortelle sin advokat at hun hadde konvertert til kristendommen.
Flertallet var for så vidt enig med mindretallet i at det var sider ved klagerens tidligere anførte sylgrunnlag som ikke kunne legges til grunn, men anså at dette nå ikke kunne tillegges avgjørende vekt ved vurderingen av hvorvidt klagerens konvertering er reell, at hun har en reell kristen tro og overbevisning.
Mindretallet, nemndleder, fant ikke å kunne legge til grunn at klagerens anførte konvertering til kristendommen er reell. Mindretallet anså for det første at klagerens tidligere asylanførsler savner troverdighet, og viste til UDIs og UNEs tidligere vedtak der dette begrunnes. Det ble også vist til klagerens ulike forklaringer når det gjaldt familieforhold, når og hvor lenge hun var gift, når hun ble enke og hvor lenge hun oppholdt seg i hjemlandet etter dette.
Mindretallet fant det også påfallende at klagerens anførte interesse for kristendommen, som skulle ha oppstått før hun kom til Norge første gang, ikke kom til uttrykk noe sted i klagerens utlendingssak før hun kom til Norge for andre gang. Det fantes ikke spor av at klageren har gitt uttrykk for noen interesse for kristendommen i noen av sine forklaringer, klager eller tidligere omgjøringsbegjæringer. Gjennomgang av klagerens helsejournaler fra det første oppholdet i Norge ga heller ikke inntrykk av at klageren har hatt problemer med å gi uttrykk for sine tanker, følelser og bekymringer i møte med norsk helsevesen, snarere tvert imot. Mindretallet kunne heller ikke se at det var holdepunkter for å egge til grunn at klagerens anførte religiøse opplevelse i en europeisk storby, som hun forklarte seg om i det andre asylintervjuet, da var ment å være tidfestet til før hun kom til Norge første gang.
At klageren fastholdt sin tidligere asylforklaring, som etter mindretallets syn åpenbart ikke kunne legges til grunn, er også et forhold som med tyngde svekker hennes forklaring om å ha konvertert til en religion der avstandtagen fra bevisste løgner fremstår som helt grunnleggende.
Mindretallet fant det ikke tvilsomt at klageren har engasjert seg i kristne miljøer slik hun har forklart, og sikkert også har hatt glede av og funnet mening i dette. Hennes forklaringer rundt det å skifte religiøs tilhørighet bar imidlertid snarere preg av kritikk mot en kvinnefiendtlig kultur enn noen genuin religiøs overbevisning. Hennes – etter mindretallets syn – lettvinte avvisning av egen familie i denne sammenheng, og hennes øvrige uttalelser i nemndmøtet, bar heller ikke preg av noen dypere refleksjon rundt hva en konvertering faktisk innebærer, selv om også mindretallet erkjenner at religiøs tro og overbevisning er, og må også nødvendigvis være, svært personlig og individuelt betinget.
Mindretallet la forøvrig ikke vekt på at klageren overfor en prest ga uttrykk for at hun ikke hadde tenkt på å fortelle advokaten sin om konverteringen. Klageren hadde på dette tidspunkt ikke hatt noe asylintervju, og det ville åpenbart ikke være positivt for henne – overfor presten – om konverteringen og asylsøknaden fremsto som direkte sammenkoblet. At klageren – etter å ha oppholdt seg i
Norge som asylsøker gjennom flere år, og med flere nære familiemedlemmer i samme situasjon – ikke skulle være vel kjent med at konvertering til kristendommen både ble og fortsatt blir påberopt som asylgrunnlag av en lang rekke afghanske asylsøkere, ser mindretallet nærmest helt bort fra.
I tråd med flertallets oppfatning ble imidlertid klagerens anførsel om å ha konvertert til kristendommen lagt til grunn, og nemnda konkluderte etter dette, i tråd med flertallets syn, at klageren er flyktning og har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.