Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte
Anmodningen ble tatt delvis til følge. Enstemmig.
Sammendraget gjelder mor og det ene barnet.
Ektepar med to barn, søkte beskyttelse i 2011. De fremla ikke pass da, men fremla senere pass utstedt av ambassaden i Norge. De fikk endelig avslag i 2012. Sammendraget gjelder omgjøringsanmodning nummer fire. Klageren opplyste nå at hun og barna hadde konvertert.
Nemnda bemerket at klagerens generelle troverdighet var klart svekket. Det ble vist til tidligere vedtak og beslutninger, hvor det var pekt på en rekke konkrete forhold, bl.a. motstrid, som svekket troverdigheten, og hvor ektefellens forsvinning var ansett som et ledd i et strategisk opplegg. Nye konkrete forhold i samme retning ble påpekt. Nemnda mente at klageren hadde vist at hun var villig til å gå svært langt for å oppnå oppholdstillatelse, og at hun også hadde gitt uriktige opplysninger etter at hun skulle ha konvertert. Selv om klageren hadde noe kunnskap om kristendommen, kom nemnda etter en helhetsvurdering til at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at hun hadde konvertert reelt. Det ble vist til flere momenter som tilsa dette. Det var ikke grunnlag for beskyttelse etter lovens § 28. Av hensyn til klageren selv var det ikke grunnlag for tillatelse etter § 38. Til tross for sterke innvandringsregulerende hensyn, ble hun likevel gitt slik tillatelse av hensyn til barna og deres beste, da de i separate vedtak ble gitt hhv. beskyttelse etter utl. § 28 og oppholdstillatelse etter § 38. Det ble lagt avgjørende vekt på at det ene barnet hadde fått tillatelse etter loven § 28 da det ble lagt til grunn at hennes konvertering var reell.
Oppgitt identitet ble ikke ansett sannsynliggjort. Av hensyn til barna ble tillatelsen likevel ikke gjort begrenset.
Det yngste barnet: Etter en konkret vurdering kom nemnda, bl.a. på bakgrunn av ung alder og at barnet ikke var døpt, til at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at barnet hadde konvertert. Det var ikke grunnlag for tillatelse etter utl. § 28. Barnets oppholdstid, skolegang, øvrig tilknytning, deriblant til søster som var gitt beskyttelse etter lovens § 28, m.m. tilsa at det var til barnets beste å få bli i Norge. Nemnda mente det forelå sterke menneskelige hensyn for barnets vedkommende, og at de innvandringsregulerende hensyn som forelå ikke var til hinder for å gi tillatelse etter § 38. Det ble særlig lagt vekt på hensynet til barnets beste og at søsteren var gitt tillatelse av beskyttelseshensyn. Til tross for tvil om mors identitet, mente nemnda at barnets identitet kunne anses sannsynliggjort.