Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte. Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Gutt, opplyst å være 11 år ved ankomst, kom sammen med slektning. Oppgav at han fryktet å bli utsatt for overgrep på grunn av handlinger foretatt av hans far og onkel. UDI konkluderte med at klageren var i fare for forfølgelse etter utl. § 28 første ledd bokstav a), men han kunne henvises til internflukt til Kabul. Da klageren ikke hadde noen omsorgspersoner der ble han gitt en begrenset tillatelse etter § 38 femte ledd da han ikke hadde fremlagt noen id-dokumenter.

UDIs vedtak ble påklaget og klagen behandlet i nemnd med fremmøte. Klageren anførte at han, og hans slektninger i fengsel i Afghanistan, ville være i fare ved en retur og om klageren gikk til ambassaden. Det ble anført at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan nå er så vanskelig at det må gis opphold.

Nemnda konkluderte med at klagerens forklaring om nettverk mv. ikke var troverdig og denne delen av forklaringen ble ikke lagt til grunn. En del av klagerens frykt skyldes en misforståelse til hvilken tillatelse han selv hadde fått da han trodde at om han fremla et pass ville han bli uttransportert på sin 18 årsdag.

Nemnda anså at klageren ikke hadde forklart seg om, eller sannsynliggjort noen velgrunnet frykt for forfølgelse etter § 28 første ledd a). Nemnda anså at UDIs lovanvendelse som hadde ansett han som forfulgt var uriktig da klagerens forklaring ikke kunne vise til noen årsakssammenheng med en konvensjonsgrunn. «Barn» er heller ikke en «spesiell sosial gruppe». Nemnda anså at verken klagerens individuelle situasjon, eller den generelle sikkerhetssituasjonen på hans hjemsted, kunne anses å begrunne en konklusjon av «reell fare» for lovstridig behandling, jf § 28 første ledd bokstav b). Det ble vist til at klagerens forklaring om nettverk ikke var lagt til grunn og nemnda kunne derfor ikke vurdere eventuelt manglende nettverk ved retur. Da verken bokstav a) eller b) kom til anvendelse var det ikke grunnlag for å vurdere internflukt som i UDIs vedtak.

Nemnda anså at det ikke var forhold ved klageren, selv om han ble vurdert som et barn av nemnda, som fylte vilkårene for en ordinær tillatelse etter utl. § 38. Hovedregelen om å dokumentere sin identitet for å få en tillatelse etter denne bestemmelsen gjelder også for barn. Det ble ansett mulig for ham å skaffe underlagsdokumenter og pass, og det var ikke sannsynlig at det ville medføre fare verken for klageren eller slektninger i Afghanistan å kontakte ambassaden.

Klagen ble ikke tatt til følge og UDIs begrensede tillatelse ble stående idet han fortsatt ikke hadde fremlagt pass.