Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Mann, søkte asyl tidlig 2005, endelig avslag sommeren 2007. Ble sent 2008 innvilget midlertidig oppholdstillatelse pga sterke menneskelige hensyn som følge av HIV oppdaget etter at han kom til Norge og behandling/behandlingsopplegg for dette her. Klageren var blitt motstandsdyktig mot vanlige behandlingsmedisiner og måtte derfor behandles med medisiner som ikke var like tilgjengelige. Sykdommen kunne derfor lett bli livstruende dersom han måtte returnere til hjemlandet. Innvandringsregulerende hensyn som da gjorde seg gjeldende tilsa ikke at han ikke kunne gis tillatelse. Den midlertidige tillatelsen er senere blitt fornyet 3 ganger på samme grunnlag.

Ny søknad om midlertidig tillatelse på samme grunnlag ble avslått av UDI våren 2015 med begrunnelse i at klageren i deres vedtak tidligere samme år var blitt utvist på bakgrunn av at han var dømt til fengsel i et år fordi han hadde utsatt en person for HIV-smitte. (Klage i utvisningssaken ble ikke tatt til følge av UNE i vedtak samme dag som vedtaket i oppholdssaken.) Vedtaket i oppholdssaken ble påklaget med den begrunnelse at klageren måtte få bli i Norge til behandlingen her er avsluttet, da det ikke er tilgjengelig nødvendige medisiner og behandling i hjemlandet, og at hans levetid der derfor vil kunne bli kort.

Nemnda bemerket blant annet at helseanførslene i denne saken var tilstrekkelig dokumenterte og at det i Nigeria foreligger et tilgjengelig og adekvat behandlingstilbud for HIV-pasienter. Etter de foreliggende opplysningene om tilgjengeligheten av nødvendige medisiner i Nigeria la nemnda til grunn at det ikke ville være umulig for klageren å skaffe seg disse og at disse ville kunne benyttes ved behandling i hjemlandet. Denne vurderingen ble på bakgrunn av praksis i EMD ikke funnet å være i strid med EMK art. 3. Det ble lagt til grunn at klageren har nær familie i Nigeria og at hans kone, som er statsborger i annet land, vil kunne følge med ham til Nigeria, slik at han vil ha omsorgspersoner rundt seg ved retur. Lagt til grunn at han har lang tilknytningstid til Norge, men at han også har tilknytning til hjemlandet siden han kom til Norge som voksen. Også tilknytning til Norge gjennom medisinsk behandling. Ikke tilknytning gjennom ektefelle, som kom til Norge i familiegjenforening med klager. Ikke tilknytning gjennom sønn han har med annen dame da han ikke har foreldreansvar eller samvær med denne. Barnets beste å fortsette tilværelsen som i dag, altså hos sin mor. Innvandringsregulerende hensyn tilsa at han ikke burde gis fornyet midlertidig oppholdstillatelse. Det vises til at han er dømt og senere utvist for å ha utsatt en person for HIV-smitte uten å gjøre denne kjent med at han selv var HIV-positiv, til tross for at personen gjentatte ganger hadde spurt om han hadde HIV-testet seg. Også lagt vekt på at klageren av denne grunn og ved å i en lengre periode ikke å ha tatt de foreskrevne HIV-medisiner, hadde hatt et svært likegyldig, lite bevisst og ansvarsløst forhold til sin diagnose, den behandlingen han fikk for denne i Norge og for følger dette kunne få for både andre og han selv. Det forelå derfor svært sterke innvandringsregulerende hensyn som er sterkere enn tilknytningen til de menneskelige hensynene og tilknytningen til Norge.

Klageren var ikke vernet mot retur til hjemlandet.