Praksisbeskrivelsen er primært skrevet for å gi saksbehandlere, nemndledere og nemndmedlemmer en introduksjon til hva UNE praksis er på temaet identitet. Beskrivelsen er basert på en gjennomgang av et utvalg vedtak lagt inn i UNEs praksisbase.

1 Innledning 

Identiteten, det vil si navn, alder, nasjonalitet og hvem du «er», kan være avgjørende for våre rettigheter og plikter. Identiteten kan ha betydning for blant annet om vilkårene for innreise og opphold i Norge er oppfylt, skolegang, helse- og omsorgstjenester, offentlige stønader, banktjenester og mye mer. Identiteten er viktig både for myndighetene og det sivile samfunnet.  

Utlendingsloven bygger på at innvandringen skal være regulert og kontrollert. For å kunne vurdere om vilkårene for innreise og opphold er oppfylt (regulering) og for å vite hvem som oppholder seg her (kontroll) har myndighetene et behov for å kjenne identiteten til utlendinger i Norge. Utlendingsloven og utlendingsforskriften har flere bestemmelser som gjelder krav til utlendinger om å sannsynliggjøre og dokumentere sin identitet.  

UDI og UNE må vurdere om lovens og forskriftens krav til dokumentasjon på identitet er oppfylt, spesielt i saker hvor det har betydning for utfallet. Hva har disse kravene å si for de sakene UNE får til behandling? Og hvilke id-relaterte problemstillinger ser UNE i de i ulike sakstypene? Det gir denne praksisbeskrivelsen et innblikk i. 

Praksisbeskrivelsen er primært skrevet for å gi saksbehandlere, nemndledere og nemndmedlemmer en introduksjon til hva UNE praksis er på temaet identitet. 

Beskrivelsen er basert på en gjennomgang av et utvalg vedtak lagt inn i UNEs praksisbase. I tillegg har saksenhetene gitt innspill til hva som er de viktigste problemstillingene.  

Denne praksisbeskrivelsen omtaler ikke ID-vurderinger i saker om tilbakekall av statsborgerskap. Disse omtales i en annen praksisbeskrivelse. 

Beskrivelsen tar for seg identitetsvurderinger først i asylsaker, deretter saker om familieinnvandring, arbeid, studie og visum. Til slutt ser vi nærmere på praksisen med å gi såkalte begrensede tillatelser i saker der UNE har kommet til at identiteten ikke er sannsynliggjort. Aller først, redegjør vi kort for hva UNE tar utgangspunkt i når identitet vurderes.

2. Utgangspunkter for å vurdere identitet

Beviskravet for identitet er om den er sannsynliggjort. I tillegg til kravet om sannsynliggjøring, er det i utgangspunktet også et dokumentasjonskrav, typisk pass eller tilsvarende ID-dokument. Det er særlig når det er aktuelt for UNE å gi en tillatelse at UNE må vurdere den oppgitte identiteten nærmere. Det varierer fra sakstype til sakstype i hvilken grad identitet og identitetsopplysninger gjør seg gjeldende som problemstilling. 

UNE har en faglig veileder om vurdering og registrering av identitet. Veilederen redegjør for sentrale begreper og relevant regelverk og gir en oversikt over hvilken grad av sikkerhet for rett identitet som kreves for de ulike sakstypene. Vi viser til denne for en nærmere redegjørelse for rettsreglene og hensyn som er relevante for identitetsvurderingen. 

Noen utgangspunkter:  

  • Utlendingsloven og -forskriften bruker begrepet identitet i flere sammenhenger, men disse bestemmelsene gir ingen definisjon av hva som menes med «identitet». Se den faglige veilederen punkt 2 om hva som menes med identitet, og forskjellen mellom formell identitet og sosiokulturell identitet.  
  • Beviskravet for identitet er sannsynlighetsovervekt. Det vil si at det må være mer enn 50 prosent sannsynlig at utlendingen er den vedkommende oppgir å være. Beviskravet til identitet er det samme uavhengig av hvilken type sak utlendingen har hos UNE. 
  • Det gjelder også et dokumentasjonskrav. En person som søker om oppholdstillatelse må i utgangspunktet fremlegge pass eller annet legitimasjonsdokument som er utstedt av offentlig myndighet. Dokumentet må være utstedt på riktig måte og godkjent som reisedokument etter nærmere regler som står i utlendingsloven (utl.) § 8 og utlendingsforskriften (utf.) § 2-4 (lovdata.no)
  • Statsborgerforskriften og tilhørende forskrift krever at identiteten er “klarlagt” for personer som etter søknad har rett til norsk statsborgerskap. Også der gjelder et dokumentasjonskrav.   
  • Hvorvidt beviskravet er oppfylt, derunder om et identitetsdokument er tilstrekkelig til å sannsynliggjøre identiteten, beror på en helhetlig vurdering av all informasjon i saken. For identitetsdokumentet isolert, vil det ha betydning om det har god notoritet (er pålitelig), det vil si om vi kan stole på at opplysningene er korrekte. Det kan blant annet bero på om dokumentet er ekte, er utstedt på riktig måte, om søkeren er rett innehaver, med videre.  
  • Som forvaltningsorgan må UNE påse at hver sak er så godt opplyst som mulig, jamfør forvaltningsloven § 17. Den som søker om en tillatelse har på sin side en medvirkningsplikt i å opplyse sin sak og legge fram dokumentasjon på sin identitet, jamfør  utl. § 83 annet ledd, utl. § 93 og i utf. § 17-7.  
  • For mindreårige barn som er omfattet av foreldrenes sak er det foreldrene som bærer ansvaret med å bidra til å avklare identiteten. Opplysninger som blir gitt av foreldrene vil utgjøre en del av saksgrunnlaget for medfølgende mindreårige barn. Etter at barnet har blitt myndig, vil personen selv bli ansvarlig for opplysningene vedkommende gir ved søknad om fornyet eller permanent tillatelse eller statsborgerskap. 

3. Asylsaker

UNE behandler en del asylsaker der vurdering av identitet kan være avgjørende for utfallet av saken. Det kan for eksempel gjelde spørsmål om hvilket land søkeren er fra, eller saker der søker har oppgitt å være enslig mindreårig asylsøker og sakens utfall avhenger av om det er sannsynliggjort.

3.1 Asylsaker der det ikke legges frem dokumenter

I mange av asylsakene UNE mottar som klageorgan, har søkerne ikke fremlagt ID-dokumenter. Det er ikke et krav om å fremlegge dokumentasjon på identitet for å søke beskyttelse (asyl), men manglende dokumentasjon på identitet kan likevel få betydning for utfallet av saken. Det gjelder blant annet dersom vilkårene for asyl ikke er oppfylt, og UNE isteden vurderer en tillatelse på humanitært grunnlag etter utl. § 38. Også i asylsaker er utgangspunktet at søkeren må sannsynliggjøre egen identitet før en tillatelse kan gis. 

I en asylsak kan identiteten ha betydning for om utlendingen har et beskyttelsesbehov. Det kan blant annet gjelde om søkeren er fra det landet hen oppgir, tilhører en bestemt klan eller er den politisk opposisjonelle personen som vedkommende anfører å være.

Utlendingsmyndighetene kan ikke pålegge en asylsøker å medvirke til å avklare sin identitet på en måte som kommer i konflikt med et behov for beskyttelse. Hvis grunnlaget for asylsøknaden er at vedkommende risikerer forfølgelse fra hjemlandets myndigheter, kan ikke UNE be personen om å skaffe nytt identitetsdokument fra de samme myndighetene med mindre det påberopte asylgrunnlaget ikke gir rett til beskyttelse.

Det er flere eksempler på at UNE har gitt beskyttelse (asyl) i saker hvor identiteten anses sannsynliggjort basert på sakens øvrige opplysninger, f.eks. en troverdig forklaring som samstemmer med landinformasjon. Dette gjelder særlig asylsøkere fra land som ikke er dokumentsamfunn, som for eksempel Afghanistan. Et dokumentsamfunn er et land med en fungerende sentraladministrasjon med betryggende rutiner for registrering og utstedelse av ID-dokumenter. Men også for søkere fra dokumentsamfunn må UNE i en del asylsaker gjøre en helhetsvurdering av all informasjon i saken av om identiteten er sannsynlig, uten at pålitelige ID-dokumenter foreligger. 

3.2 Når statsborgerskap ikke er sannsynliggjort

I UNEs praksis er det flere eksempler på asylsaker som har endt med avslag med den begrunnelse at søkeren ikke har sannsynliggjort nasjonaliteten. Et eksempel fra praksis er en sak hvor søkeren ikke fikk beskyttelse i Norge fordi det var tvil om hans identitet og at nasjonaliteten kunne være pakistansk så vel som afghansk. UNE viste i begrunnelsen til at han hadde holdt tilbake informasjon, tilpasset og endret sin forklaring underveis i saken. UNE mente at søkeren hadde motarbeidet norske myndigheters forsøk på å få klarlagt identiteten og dermed ikke oppfylt medvirkningsplikten etter utlendingsloven § 83. Han hadde blant annet gitt ulike navn på sentrale slektninger og forklart seg unnvikende om familien. I lys av ID-tvilen som var oppstått på grunn av manglende medvirkning med videre, og den lave notoriteten på afghanske ID-dokumenter, fikk de fremlagte ID-dokumentene dermed ikke avgjørende betydning for vurdering av identiteten.  

I en annen sak (omgjøringsanmodning) viste UNE til at det var tvil om søkeren var fra Eritrea eller Etiopia. Han hadde tidligere fremlagt identitetsdokumenter, herunder kopi av pass, utstedt av etiopiske myndigheter, men anførte senere at han var eritreisk statsborger og at hans far bodde i Eritrea. På bakgrunn av de opplysningene som forelå i saken mente UNE at det var mer sannsynlig at han var borger av Etiopia enn Eritrea. På grunn av den lave påliteligheten (notoriteten) til etiopiske ID-dokumenter, ble passet ikke ansett for tilstrekkelig til å sannsynliggjøre identiteten. 

4. Saker om familieinnvandring

I de fleste saker om familieinnvandring fremlegger søkerne gyldig pass når de søker ved utenriksstasjon. UNE vurderer da om identiteten er sannsynliggjort før innreise, i tillegg til de øvrige vilkårene i regelverket. Det er dermed i et mindretall av familieinnvandringssakene som UNE ser at manglende sannsynliggjøring eller dokumentasjon på identitet er en avslagsgrunn.  

I saker om familieinnvandring gjelder det som hovedregel et krav om å legge frem gyldig pass eller annet godkjent reisedokument. Søknaden vil i utgangspunktet bli avslått dersom søkeren ikke legger fram og dokumentasjonskravet ikke er oppfylt.  

4.1 Saker der fremlagt pass ikke er nok til å sannsynliggjøre identitet 

Noen saker om familieinnvandring blir avslått på grunn av tvil om identiteten selv om søkeren har fremlagt pass. Det foreligger da enten omstendigheter rundt passet eller annen informasjon i saken som innebærer at passet ikke dokumenterer identiteten eller at den ikke er sannsynliggjort.  

Et eksempel på en slik sak var at personen hadde oppgitt to ulike identiteter til norske myndigheter og det var oppstått tvil om klagerens rette identitet. I begrunnelsen ble det vist til at dokumenter fra Eritrea er lite pålitelige og at et eritreisk pass først og fremst er egnet til å underbygge identiteten til en anført eritreisk borger når denne etter en helhetsvurdering av opplysningene i saken og samlet sett er mest sannsynlig. Dersom det er oppstått tvil om identiteten, er ikke eritreiske ID dokumenter eller pass egnet til å sannsynliggjøre identiteten.  

4.2 Saker der det ikke fremlegges pass 

I de relativt få sakene om familieinnvandring der identitet er en problemstilling, kan det også handle om at søkeren ikke har fremlagt pass og at UNE ikke anser identiteten som sannsynliggjort. I de fleste av sakene befinner søkeren seg i Norge fordi hen har hatt andre tillatelser tidligere.  

At en søker ikke fremlegger gyldig pass i en søknad om familieinnvandring, kan tyde på at den oppgitte identiteten eller familierelasjonen ikke er riktig. Uansett vil da dokumentasjonskravet ikke være oppfylt. I slike tilfeller må UNE vurdere konkret hva som er årsaken til at dokument ikke er lagt frem. Dersom det ikke er mulig for søkeren å skaffe pass, vil det være sentralt om identiteten kan bli underbygget på annen måte.   

Et eksempel er en sak hvor søkeren fikk avslag på familieinnvandring fordi han ikke fremla pass og ikke sannsynliggjorde identiteten. UNE mente at andre identitetsdokumenter etter en konkret vurdering ikke sannsynliggjorde den oppgitte identiteten. I vedtaket viste UNE til at en person som søker om oppholdstillatelse, må legge frem pass.  

I en annen sak avslo også UNE fordi personen ikke hadde lagt frem pass. UNE mente at det verken var umulig eller urimelig for klageren å skaffe et gyldig pass fra eritreiske myndigheter.  

4.3 Når søkeren har oppgitt ulike identiteter 

UNE har også behandlet noen saker om familieinnvandring der søkere har oppgitt en annen identitet i tidligere saker, for eksempel i forbindelse med søknad om visum. Det kan da bli avslag fordi den sist oppgitte identiteten ikke er sannsynliggjort eller dokumentert. 

I en sak om familieinnvandring der UNE opprettholdt UDIs vedtak om avslag på familieinnvandring, hadde søkeren oppgitt ulike identiteter ved tidligere søknader i Norge. UNE viste i begrunnelsen til at identitetsdokumentene, blant annet pass, søkeren hadde fremlagt i saken om familieinnvandring ikke hadde tilstrekkelig notoritet (pålitelighet) til å rette opp den tvilen som hadde oppstått rundt søkerens identitet.  

5. Arbeidssaker, studiesaker og visumsaker 

Når det gjelder sakstypene arbeid og studie er det stort sett andre problemstillinger som er sentrale enn vurderingen av identitet. I disse sakene er det ofte spørsmål om personen har den utdanningen og faglige kvalifikasjoner hen anfører å ha. Det er derfor svært få saker i UNEs praksis hvor klagerens identitet har vært avgjørende for utfallet.  

Det er heller ikke ofte ID er sentralt i klage på visum. Her er det som oftest returforutsetninger som er sentralt, men vi har behandlet noen saker hvor slektskapsforholdet til anført familiemedlem ikke er tilstrekkelig dokumentert.  

6. Statsborgerskapssaker

Etter statsborgerloven og tilhørende forskrift er det et krav om at oppgitt identitet skal være «klarlagt». Hovedregelen etter statsborgerforskriften er at utlendingen skal legge frem pass eller annen dokumentasjon med til strekkelig notoritet (pålitelighet) som ledd i å klarlegge sin identitet. Det må være “åpenbart” at passet/identitetsdokumenter viser søkerens rette identitet. Beviskravet er dermed i utgangspunktet kvalifisert sannsynlighetsovervekt. Der slik dokumentasjon ikke er mulig å fremlegge, gjelder det et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt. Se UNEs faglige veileder 02 punkt 3.3.  

6.1 Saker der identiteten ikke er klarlagt 

I en del av de sakene UNE behandler er identiteten ikke klarlagt med nødvendig pass eller annen dokumentasjon med god notoritet. Det kan også være tvil fordi personen har oppgitt andre opplysninger om identiteten sin i et annet land eller operert med flere identiteter i Norge.   

Et eksempel på dette er en sak hvor søkeren fikk avslag på statsborgerskap på grunn av at identiteten ikke var klarlagt. Ved ankomst i 1999 oppga hun én identitet, men senere oppga hun en annen identitet til norske myndigheter. Det viste seg at hun også hadde oppgitt en tredje identitet i forbindelse med søknad om beskyttelse i et annet land. Søkeren hadde fremlagt somalisk pass, men passet kunne ikke rette opp ID-tvilen som hadde oppstått på grunn av passets dårlige notoritet (pålitelighet). En DNA test som bekreftet oppgitt søsken med norsk statsborgerskap var heller ikke egnet til å fjerne tvilen rundt hennes identitet.  

I en annen statsborgerskapssak for en afghaner hadde søkeren ikke fremlagt noen afghanske dokumenter ved ankomst. Senere fremla han et afghansk pass hvor han var oppført med den samme identiteten han var registrert med i Norge. Han hadde tidligere fått avslag på søknad om beskyttelse i Danmark og Tyskland. Han var der registrert med annet navn og andre fødselsdatoer. Søknaden ble avslått fordi UNE mente at identiteten ikke var klarlagt. Det var berettiget tvil om identiteten fordi søkeren hadde fremstått med tre ulike fødselsdatoer, og fødselsdato er en helt sentral del av en persons identitet. UNE mente også at det at han hadde oppholdt seg i Norge under den samme identiteten i snart tyve år, ikke er tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at dette er hans rette identitet.

7. Reisedokumentsaker 

Utlendinger som har eller gis en oppholdstillatelse i Norge, kan i noen tilfeller få reisedokument. Begrepet «reisedokument» er fellesbetegnelsen for både reisebevis for flyktninger og utlendingspass. Reisebevis kan kun utstedes til utlendinger med flyktningstatus, mens utlendingspass kan utstedes til øvrige utlendinger dersom de ikke kan få reisedokument fra hjemlandet. Selv om utlendingen oppfyller vilkårene for å få reisebevis for flyktning eller utlendingspass, kan det likevel gjøres unntak for retten til å få reisedokument. Grunnene til å nekte følger av utf. § 12-1 første ledd. Bestemmelsen fastsetter at reisebevis og utlendingspass kan nektes utstedt når «det er tvil om utlendingens identitet». 

7.1 Saker der det er tvil om identitet 

I en del saker om reisedokument er det tvil om identiteten. Av de sakene UNE har avgjort har reisedokument blitt nektet dersom identiteten ikke er sannsynliggjort. 

I et eksempel fra praksis fikk søkeren innvilget beskyttelse, men ikke norsk reisebevis fordi han ikke hadde sannsynliggjort sin identitet. Søkeren hadde gitt ulik informasjon om navn og fødselsdato, og fremlagt diverse dokumenter fra ulike myndigheter og organisasjoner i Irak. UNE mente at dokumentasjonen hadde så lav notoritet at den ikke kunne tillegges avgjørende vekt. UNE la imidlertid vekt på språkanalyse og søkerens kunnskapsnivå om hjemsted og hjemland da han ble innvilget beskyttelse.  

I en sak fikk søkeren avslag på reisebevis fordi det var tvil om hennes identitet. UNE la til grunn at hun var afghansk borger, men ikke hennes øvrige identitetsopplysninger. Det ble også vist til at hun hadde forklart seg uriktig om sin identitet og familienettverk. Det ble blant annet vist til utl. § 83 om medvirkningsplikt og at når hun ikke bidro med å sannsynliggjøre sin identitet så ga det i seg selv grunn til å tvile på at oppgitt identitet var riktig. Hun hadde blant annet anført at det var svært vanskelig for henne å skaffe tazkera, som er det nasjonale ID-dokumentet i Afghanistan, og at hun ikke hadde slektninger i hjemlandet hun kunne gi fullmakt.

8. Begrensede tillatelser etter utlendingsloven § 38 på grunn av ID-tvil

Hvis en søker ikke oppfyller vilkårene for den tillatelsen man søker om, for eksempel i saker om beskyttelse, kan utlendingsmyndighetene innvilge en tillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket etter utlendingsloven § 38 (lovdata.no). Hovedregelen er da at utlendingen må fremskaffe dokumentasjon på sin identitet. Dersom utlendingen ikke har mulighet til å skaffe slik dokumentasjon, kan det være tilstrekkelig at identiteten er sannsynliggjort på andre måter.  

Regelverket har en åpning for å gi en tillatelse etter utlendingslovens § 38 også i andre tilfeller, det vil si selv om identiteten ikke er dokumentert eller sannsynliggjort i henhold til hovedregelen. Det kan da fastsettes at:  

  1. tillatelsen ikke skal kunne danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse, 
  2. tillatelsen ikke skal kunne danne grunnlag for oppholdstillatelse etter lovens kapittel 6 for utlendingens familiemedlemmer,
  3. tillatelsen ikke skal kunne fornyes, eller
  4. at tillatelsens varighet skal være kortere enn ett år. 

Formålet med å begrense tillatelsen på grunn av ID-tvil er å gi søkeren et incitament for å fremlegge identitetsdokumenter. I så fall kan begrensningene bli opphevet.  

En begrenset tillatelse kan for eksempel være aktuelt å gi fordi søkeren har helseproblemer eller av hensyn til medfølgende barn. UNE vurderer i så fall konkret hvilke konsekvenser begrensingene medfører for barnet. At en begrenset tillatelse medfører praktiske ulemper, vil normalt ikke være nok for å gi en ordinær tillatelse. For å gi en begrenset tillatelse, vil det være relevant å vurdere om det er sannsynlig at oppholdet blir varig.  

8.1 Tall 

Ifølge tall fra statistikkverktøyet til UNE, Qlik, er det pr. 17.2.2025 totalt 318 avgjørelser etter utlendingsloven §38 femte ledd. Av disse er 246 registrert på sakstype asyl/realitet. 33 % av disse er opprettholdte vedtak, som da betyr at personen har klaget på et § 38 femte ledd vedtak gitt av enten UDI eller UNE (20% er omgjøringsanmodninger/OMG). 

8.2 Hovedgrunnen til at det gis begrensede tillatelser 

Gjennomgang av praksis viser at hovedgrunnen til at en tillatelse begrenses er at det ikke er fremlagt pass i saker hvor det etter UNEs vurdering er mulig for søkeren å fremlegge pass. Det vises i vedtakene til medvirkningsplikten søkerne har for å avklare egen identitet og gi opplysninger om sin identitet. Vedtakene er konkret begrunnet og tydelig på hva som kreves for å få en ordinær tillatelse. Det fremgår av vedtakene hva som er årsaken til begrensingen, og hvilke dokumenter eller opplysninger søkeren kan sende inn for å få begrensningene opphevet.   

I en stor andel av sakene legger søkerne fram etterspurte dokumenter når de skal fornye tillatelsen. UDI gir da en ordinær tillatelse uten begrensninger etter § 38 i utlendingsloven. I et eksempel fra praksis (tilbakekall) forelå sterke menneskelige hensyn, og da særlig hensynet til barnets beste som ble tillagt avgjørende vekt. Det forelå imidlertid innvandringsregulerende hensyn som med tyngde talte mot at tillatelse skulle gis. I denne saken var det tvil om søkerens identitet, fordi det var tvil om begge foreldrenes identitet. Ingen av foreldrene hadde fremlagt originalt gyldig pass eller tilsvarende legitimasjon med tilstrekkelig notoritet.   

I en annen sak der søkeren fikk en begrenset tillatelse, viste UNE til at søkeren mest sannsynlig hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet og ikke medvirket til å avklare identiteten slik han har plikt til. Søkerens identitet var ikke sannsynliggjort. Det fremlagte passet tilsa ikke en annen vurdering da somalisk pass ikke kan underbygge søkerens identitet når det først er skapt tvil om denne.

I noen saker har UNE opprettholdt begrensningene selv om søkerne har fremlagt pass. Det kan være fordi identiteten fortsatt ikke var sannsynliggjort, og at passet hadde for lav pålitelighet (notoritet) til å fjerne tvilen. Et eksempel var at søkeren hadde fått utstedt pass av en ambassade uten å møte personlig. Etter utlendingsforskriften § 2-4 må pass være utstedt etter personlig fremmøte.   

Kravet om å sannsynliggjøre en oppgitt identitet gjelder selv om det er vanskelig for klageren å rette opp i en tvil som allerede har oppstått rundt identiteten. 

9. Oppsummering

Person med sak etter utlendingsloven eller statsborgerloven har et ansvar for å bidra til sakens opplysning og å oppgi korrekt identitet. Det gjelder også for eventuelle senere søknader om fornyelser, permanent oppholdstillatelse eller statsborgerskap. For mindreårige barn som er omfattet av foreldrenes sak er det foreldrene som bærer dette ansvaret før barnet blir myndig.  

Fremlagte identitetsdokumenter må fylle kravene til reisedokumenter for innreise til Norge. Personlig fremmøte ved utstedelse er et av kravene. Bakgrunnen er at norske myndigheter skal kjenne identiteten til de som oppholder seg i landet. 

Vi har her beskrevet hovedtrekkene i UNEs praksis når det kommer til å vurdere identitet i sakene til de som søker om opphold i Norge, om norsk statsborgerskap eller reisedokumenter. Gjennomgangen viser at manglende sannsynliggjøring av identitet er en avslagsgrunn i en del saker om asyl, saker om norsk statsborgerskap og saker om reisedokument. I saker om familieinnvandring, arbeid og studie er det sjeldnere en problemstilling. Videre viser gjennomgangen at hovedgrunnen til at en tillatelse begrenses er at det ikke er fremlagt pass i saker hvor det etter UNEs vurdering er mulig for søkeren å fremlegge pass.   

Ofte har en utlending flere saker hos utlendingsmyndighetene over tid. Opplysningene som en søker gir i en sak vil følge søkeren også i senere søknader. UNE ser at uriktige eller motstridende opplysninger om identitet gitt i en sak kan få konsekvenser for søkeren i mange år etterpå. Det kan også medføre at tillatelsen blir tilbakekalt. Hvordan UNE vurderer betydning av feilaktige opplysninger om identitet i klagesaker som gjelder tilbakekall av statsborgerskap, kan du lese denne praksisbeskrivelsen.