Det kom nye regler for tilbakekall av statsborgerskap 15.01.2020. Her får du en oversikt over de sakene som så langt har vært behandlet av UNE etter de nye reglene.

Skrevet i: Saksavdeling 1, som har fagansvar for asylsaker fra Afrika, statsborgerskapssaker, tilbakekall, reisedokumentsaker, permanent opphold og ID.

1 Innledning

Denne praksisbeskrivelsen er ment å gi en oversikt over de sakene som så langt har vært behandlet av UNE, etter at det kom nye regler for tilbakekall av statsborgerskap 15.01.2020. Notatet viser omfanget sakene, hvor mange som har blitt omgjort og bakgrunnen for dette. I notatet belyses ulike sakstyper som går igjen, og i hvilken grad de ulike momentene i forholdsmessighetsvurderingen vektlegges i sakene. Notatet er primært ment å brukes av saksbehandlere, nemndledere og nemndmedlemmer i forbindelse med at det avholdes nemndmøter i porteføljen. Advokater vil også kunne ha nytte av notatet.

2 Bakgrunn

Stortinget fattet vedtak 09.05.2017, hvor de ba regjeringen fremme forslag om å endre statsborgerloven slik at tilbakekall av statsborgerskap skulle skje ved dom. Det vil si at domstolen skulle beslutte tilbakekall av statsborgerskap uten at UDI eller UNE hadde vurdert saken først. Stortinget ba også regjeringen om å foreslå nødvendige lovendringer for å hindre at barn og barnebarn skulle miste statsborgerskapet som følge av feil begått av foreldre eller besteforeldre.

Bakgrunnen var at flertallet i Stortinget oppfattet at noen tilbakekallsvedtak ga urimelige konsekvenser for personer som hadde sterk tilknytning til Norge og var godt integrert. Dette særlig i lys av en konkret sak i media. De mente at rettssikkerheten burde bli styrket, og at behandling i domstolene ville gi bedre rettssikkerhet enn behandling i UDI og UNE. Stortingets forslag ble sendt på høring høsten 2018, og mange instanser kom med innspill.

Høsten 2019 kom regjeringen med et alternativt forslag. Basert på innspillene i høringen foreslo den i stedet å videreføre og styrke dagens ordning med forvaltningsbehandling av disse sakene (det vil si behandling i UDI og UNE). Regjeringen viste til at forslaget om domstolsbehandling i første instans ble møtt med sterk prinsipiell motstand fra de sentrale aktørene i justissektoren.

Regjeringen foreslo blant annet å innføre fri rettshjelp og obligatorisk nemndmøte med personlig fremmøte i UNE. I tillegg foreslo regjeringen at man i alle slike saker vurderer forholdsmessighet. Det vil si at man må veie forholdene som taler for tilbakekall opp mot hensynet til personen selv og de nærmeste familiemedlemmene. Her må man både se på de uriktige opplysningene som er gitt i saken, og grovheten rundt dette, men også personens tilknytning til Norge gjennom botid og integrering.

Regjeringen foreslo også endringer i statsborgerloven § 26 som presiserer at barn som hovedregel ikke skal miste sitt norske statsborgerskap som følge av feil som deres foreldre eller besteforeldre har gjort.

Regjeringens forslag ble vedtatt av Stortinget i desember 2019, og endringene trådte i kraft 15.01.2020. Se Prop. 141 L (2018–2019) for en fullstendig oversikt over lovendringene. 15.12.2020 kom Kunnskapsdepartementet med en instruks til UDI om tolkningen av statsborgerloven § 26, se F-07-20 Instruks om tolkning av statsborgerloven § 26 – tilbakekall av statsborgerskap på grunn av uriktige opplysninger.

3 Statistikk

Periode: 15.01.2020 – 03.02.2022

UNE har ferdigbehandlet 79 klagesaker som gjelder tilbakekall av statsborgerskap fra det nye regelverket ble innført og fram til 03.02.2022. Utfallet av klagesakene fordeler seg slik:

Tabell 1

Hjemmel Klagen ikke tatt til følge* Klagen tatt til følge Totalt
Stbl 26 1 1 0 1
Stbl 26 2 51 9 60
Stbl 26 3 8 10 18
Totalt 60 19 79

*Tallene inkluderer også to saker hvor klagen ble avvist på grunn av manglende rettslig klageinteresse.

UNE har også sett på hvilke følger et tilbakekall av statsborgerskap får for klagerne, i form av enten en tilhørende utvisningssak eller at personen får en ny oppholdstillatelse. Under fremgår det hvordan dette fordelte seg i de sakene vi har fått fra UDI, og hva som er tilfellet etter at UNE har behandlet sakene: 

Tabell 2

  Varig 
utvist
Utvist 
5 år
Utvist 
2 år
Utvist 
1 år
Utreiseplikt* Ny §38-tillatelse Beholder 
statsborgerskap
Totalt
UDI 29 3 7 0 20 20 0 79
UNE 19 1 5 2 9 24 19 79

* Personer som verken får ny tillatelse eller blir utvist. Mange i denne kategorien er barn.

4 Grunnlaget for tilbakekall

I 5 av de 79 sakene har nemnda kommet til at det ikke er grunnlag for tilbakekall. Sakene er nærmere beskrevet nedenfor.

4.1 Uriktig identitet 

Sakene som gjelder uriktig identitet, deler seg inn i noen hovedporteføljer, som skissert under. De fleste sakene gjelder personer som har kommet som asylsøkere, og som på uriktig grunnlag har knyttet seg til et konfliktområde, f.eks. ved å oppgi et annet statsborgerskap enn deres faktiske. På denne måten har de fått beskyttelse i Norge, og senere norsk statsborgerskap. Dette innebærer at opplysningene om selve asylgrunnlaget også må anses å være uriktige.

4.1.1 Somalia/Djibouti

UNE har til nå behandlet 23 enkeltsaker hvor nemnda har konkludert med at personene har gitt uriktige opplysninger om sitt hjemsted i Somalia. Flere av disse er i familie, og tallet inkluderer også medfølgende barn. I de fleste sakene peker informasjonen mot Djibouti, men det kan også være personer som viser seg å ha tilhørighet i en annen del av Somalia. Fellestrekket er at de knytter seg til et område i Sør- eller Sentral-Somalia, som sammenholdt med bl.a. sosial status og det opplyste asylgrunnlaget, tilsa at de ville få en oppholdstillatelse etter utlendingsforvaltningens praksis på tidspunktet personene søkte asyl.

Somalia er ikke et dokumentsamfunn og det kan ikke forventes at personer herfra kan fremlegge id-dokumenter med god notoritet. Sakene er derfor basert på en rekke momenter som til sammen sier noe om sannsynligheten for at personen bevisst har oppgitt uriktige opplysninger om identitet eller ikke. Utover rent personalia omfatter identitet i disse sakene også klan, hjemsted, familienettverk, etnisitet, språkkunnskaper osv.

Sakene UNE har avgjort viser at den konkrete vurderingen i sakene ofte omhandler en rekke ulike momenter. Opplysninger fra Facebook, valutatransaksjoner, opplysninger fra familiemedlemmers saker, reisevirksomhet (ofte belyst gjennom kortbruk) og franskkunnskaper som avdekkes er ofte relevante. Manglende kunnskap om hjemsted og klan, motstrid i forklaringene og lite troverdig reiserute er også momenter i sakene. Fordi man i disse sakene mangler klare bevis, må det gjøres en konkret helhetsvurdering av alle momentene. Det er et gjennomgående trekk i disse sakene at de fleste klagerne ikke erkjenner å ha gitt uriktige opplysninger.

UNE har i de aller fleste sakene konkludert med at klageren har gitt uriktige opplysninger om sin identitet som var av vesentlig betydning for vedtaket, og at dette ble gjort mot bedre vitende.

I én sak kom nemnda til at de mente det ikke var grunnlag for å tilbakekalle statsborgerskapet. I konkusjonen står det at nemnda ikke kan se at det er tilstrekkelige holdepunkter for å konstatere at klageren mest sannsynlig er fra Djibouti og ikke Somalia. Til dette bør det bemerkes at kravet i henhold til loven er at «søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket». Oppgaven er altså å sannsynliggjøre at oppgitt identitet er uriktig. Det er ikke et krav om å fastslå hva som er personens rette identitet, ved vurderingen av om vilkårene for tilbakekalt er oppfylt. Dette er det for øvrig greid ut om i et av de andre vedtakene i porteføljen, hvor klagen ikke ble tatt til følge.

4.1.2 Statsløse/Jordan

Vi har til nå behandlet 36 enkeltsaker hvor personene tidligere har oppgitt for norske myndigheter å være statsløse, men hvor det senere er avdekket at de er innehavere av et statsborgerskap. Sakene omfatter også barn. Det er stort sett personer som har kommet som asylsøkere, men materialet omfatter også noen personer som kom til Norge gjennom familieinnvandring. De fleste viser seg å være borgere av Jordan, men i én sak viste det seg at klageren var borger av Romania. Ofte er det verifiseringer i sakene, som bekrefter jordansk statsborgerskap, og mange erkjenner dermed å ha tilbakeholdt opplysningene da de søkte tillatelse første gang. Dette er personer som er etniske palestinere, hvor mange har opplyst å være fra Vestbredden eller Irak. Tilknytningen til det opplyste hjemstedet har i en del saker blitt lagt til grunn, mens det i andre saker kommer frem at de har vokst opp i Jordan og dermed også har forklart seg uriktig om hjemsted/hjemland.

I noen saker hadde klagerne id-dokumenter med annet innhold (f.eks. fødselsdato eller fødested) enn i det jordanske registeret, og det ble dermed konkludert med at de hadde benyttet falske dokumenter. UNE har også påpekt i en sak at palestinske id-dokumenter i seg selv ikke trenger å være falske, selv om klageren er verifisert som jordansk borger. Et palestinsk id-kort eller en UNRWA-registrering er ikke en bekreftelse på statsløshet av de som har utstedt dokumentasjonen. Det er ingenting i palestinske id-kort eller pass som indikerer om en person også har et annet lands statsborgerskap. Man kan dermed ikke uten videre trekke slutningen om at slike dokumenter er falske fordi de underbygger en statsløs identitet, når klageren viser seg å være borger av Jordan.

Noen fastholder at de ikke visste at de hadde et annet statsborgerskap da de søkte asyl i Norge, eller de påstår at de ikke lenger er jordanske borgere. Dette har nemndene stort sett ikke trodd på. I vurderingene har både landinformasjon og klagernes troverdighet spilt inn. I flere saker blir det lagt vekt på at verifiseringene anses som pålitelige og at jordanske registre regnes som etterrettelige. Det er i praksis ikke mulig å skaffe seg et falskt jordansk pass via korrupsjon. I tillegg har palestinere generelt høy bevissthet rundt statsborgerskap, fordi det har så stor betydning både praktisk og politisk, og fordi de statsløse palestinerne er en vanskeligstilt gruppe.

I én sak kom nemndas flertall til at klageren ikke hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet da han kom til Norge. Det ene nemndmedlemmet mente det ikke var sannsynliggjort at klageren var jordansk borger på dette tidspunktet, mens det andre nemndmedlemmet mente klageren ikke selv var klar over at han hadde jordansk statsborgerskap da han søkte asyl. Flertallet mente han kunne ha fått tilbakekalt sitt jordanske statsborgerskap i perioden 2007-2011. Den etterfølgende verifiseringen som viste at klageren hadde jordansk ID-nummer kunne tyde på at klageren kunne ha gjenervervet sitt jordanske statsborgerskap, uten å vite om dette. Klageren fikk altså beholde sitt norske statsborgerskap. Nemndleder tok dissens i saken.

I to av sakene (far og datter) ble klagen avvist på grunn av manglende rettslig klageinteresse og det ble ikke avholdt nemndmøte. Dette var fordi det viste seg at klagerne hadde ervervet britiske statsborgerskap i etterkant av at de hadde blitt norske. I henhold til dagjeldende § 23 i statsborgerloven, så hadde dermed det norske statsborgerskapet automatisk blitt tap, og det var dermed ikke noe å tilbakekalle.

4.1.3 Anført Irak

UNE har behandlet seks saker hvor personene søkte beskyttelse eller familieinnvandring som irakere, men hvor det senere har kommet frem at de har et annet statsborgerskap, fire fra Jordan og to fra Syria. I fem av sakene forelå det verifiseringer, og i alle sakene innrømmet klagerne forholdene. Opplysningene om statsborgerskap ble i vedtakene ansett vesentlige for at klagerne fikk tillatelse i utgangspunktet, og også for vedtakene om å innvilge norsk statsborgerskap. I alle fire sakene har klagerne blitt innvilget nye oppholdstillatelser i Norge. En av sakene gjaldt en kvinne som i sin tid kom til Norge på familieinnvandring med sin mann. Nemnda kom i den saken til at det var usikkert om hun selv kunne bebreides for de uriktige opplysningene i saken, og omgjorde derfor tilbakekallsvedtaket. Nemnda bemerket at de uansett anså tilbakekall i denne saken som uforholdsmessig.

4.1.4 Anført Afghanistan

I én sak oppga personen å være fra Afghanistan da han søkte asyl. Senere kom det fram via opplysninger fra ektefellen at de hadde bodd flere år i et land i Øst-Europa forut for asylsøknaden i Norge, og at klageren da benyttet et annet navn enn i Norge. Klageren erkjente forholdet. I tillegg innrømmet han å ha gitt uriktige opplysninger om sin kones og barnas identiteter i sin utlendingssak. UNE la også til grunn at klageren hadde oppgitt et uriktig asylgrunnlag. Klageren fastholdt at han hadde oppgitt riktig identitet i Norge. UNE konkluderte i saken ikke på hvilken av de oppgitte identitetene til klageren som var den rette, men mente at vilkårene for tilbakekall uansett var oppfylt.

4.1.5 Ansiktsgjenkjenning

UNE har behandlet fem saker hvor ansiktsgjenkjenning har avslørt uriktig identitet. Sakene inneholder som oftest undersøkelsesrapport fra Kripos. I fire av sakene ble tilbakekall opprettholdt. Sakene fordeler seg på ulike land, herunder Somalia, Afghanistan, Sudan og Eritrea. En av disse sakene gjaldt en mann som oppga å være borger av Eritrea da han søkte asyl. En bildesammenligning ga treff på med en annen identitet (ulikt navn, fødselsdato og statsborgerskap Sudan) som søkte visum til Norge fra ambassaden i Khartoum like forut for asylsøknaden i Norge. Klageren innrømmet at begge bildene var av ham, men sa at det var smugleren som hadde søkt visum for ham. Han fastholdt å være eritreisk borger. Nemnda mente imidlertid det var sannsynlig at klageren var fra Sudan. Saken ble tilbakekalt etter statsborgerloven § 26 første ledd, fordi UDI hadde opplysningene om ansiktssammenligningen tilgjengelig da de behandlet søknaden om norsk statsborgerskap, men overså dem. Nemnda påpekte at vilkårene for tilbakekall etter statsborgerloven § 26 annet ledd også var oppfylt.

En av disse sakene har blitt omgjort. Saken gjaldt en kvinne som oppga å være borger av Somalia da hun søkte beskyttelse i 2008. Hun fikk oppholdstillatelse og senere norsk statsborgerskap på denne identiteten. Ansiktssammenligning tydet på at hun hadde søkt familieinnvandring (antatt proforma) i en annen identitet tidligere (annet navn og fødselsdato), og brukte innreisevisumet til å reise til Norge og deretter søke beskyttelse. Flertallet i nemnda mente imidlertid det var knyttet tvil til Kripos sin ansiktsgjenkjenningsrapport, til tross for konklusjonen om at resultatet av bildegranskningen talte sterkt for at sammenlignet materiale viste samme person. I tillegg mente flertallet at det at hun ikke hadde opplyst om barna sine i familieinnvandringssøknaden tilsa at det ikke var snakk om samme person. Nemndleder tok dissens.

4.2 Omgåelsesekteskap

Vi har hatt tre saker som gjelder omgåelsesekteskap, en mann fra Libanon, en fra Kosovo og en fra Nigeria. Det sentrale spørsmålet i sakene dreier seg om faktum og om det fremtredende hovedformålet med ekteskapet var å få en oppholdstillatelse i Norge. I alle sakene har vedtaket om familieinnvandring blitt fattet etter tidligere utlendingslov, som ikke inneholdt noen uttrykkelig lovfestet hjemmel for å avslå familieinnvandring på grunnlag av omgåelsesekteskap. Det ble likevel lagt til grunn at det også etter tidligere lov var praksis å avslå i slike tilfeller etter ulovfestet «proformalære».

I saken med mannen fra Libanon ble det lagt vekt på at klageren opprettholdt kontakten med sin første kone og fikk flere barn med henne mens han var gift med to forskjellige kvinner med oppholdstillatelser i Norge. Den første konen og barna søkte også familieinnvandring i Norge etter at ekteskapet med den referansen i Norge var oppløst. I tillegg utviste klageren forut for ekteskapsinngåelsen et klart ønske om å utvandre til Norge, bl.a. gjennom flere visumsøknader. Nemnda la også vekt på at klageren hadde manglende kunnskap om referansen og hennes barn.

I saken med mannen fra Kosovo konkluderte nemnda med at klageren med ekteskap med referansen i Norge fremstod som et klart omgåelsesekteskap, der hans formål med å oppnå oppholdstillatelse var svært fremtredende. Blant annet ble det lagt vekt på at klageren hadde tilbakeholdt opplysningen om at han hadde et barn med en kvinne i hjemlandet fra tidligere. Han fikk også ett barn til med kvinnen i hjemlandet, mens han var gift med referansen i Norge. Etter at klageren var blitt norsk statsborger søkte barna og deres mor familieinnvandring med klageren.

I saken med mannen fra Nigeria konkluderte nemndas flertall med at det var et omgåelsesekteskap, blant annet basert på aldersforskjellen mellom partene, at de giftet seg raskt etter å ha møtt hverandre og at klageren hadde to barn med en kvinne i Nigeria før han kom til Norge. Han fikk ytterligere ett barn med den nigerianske kvinnen etter et besøk i hjemlandet. Etter at klageren var skilt med referansepersonen i Norge giftet han seg med kvinnen i Nigeria og hun og barna søkte deretter om familieinnvandring. Utfallet av saken ble likevel at klageren beholdt sitt norske statsborgerskap fordi tilbakekall ville være uforholdsmessig, sett hen til hans tilknytning til Norge. Nemnda påpekte også at ekteskapet hadde hatt realitet, selv om det ble inngått med det hovedformål å få oppholdstillatelse i Norge. Dette ble tillagt vekt i forholdsmessighetsvurderingen.

4.3 Uriktige opplysninger kun i statsborgerskapssøknaden

UNE har behandlet en sak som gjelder uriktige opplysninger i statsborgerskapssøknaden, mens det ikke heftet feil ved underliggende tillatelser. Klageren hadde hatt et lengre opphold utenfor Norge etter at søknaden om statsborgerskap hadde blitt levert, og var ikke lenger bosatt i Norge på vedtakstidspunktet. UDI mente klageren hadde tilbakeholdt opplysninger om det planlagte oppholdet i utlandet og at vilkåret i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav c dermed ikke var oppfylt. Nemnda kom til at det ikke kunne konkluderes med at klageren hadde gitt uriktige opplysninger i søknaden, blant annet fordi ett av spørsmålene i søknadsskjemaet kunne misforstås. I tillegg hadde oppholdet hennes utenfor Norge blitt lenger enn planlagt pga. koronasituasjonen. Nemnda bemerket også at et tilbakekall i denne saken uansett ville vært ansett som uforholdsmessig, fordi forholdet var å anse som mye mindre alvorlig enn i saker som dreier seg om uriktig identitet og hjemland.

5 Forholdsmessighetsvurderingen

Forholdsmessighetsvurderingen i saker som gjelder tilbakekall av statsborgerskap beror på en helhetlig vurdering der personens tilknytning til Norge vektlegges på den ene siden og forholdets alvor på den andre. Det kan være vanskelig å trekke noe klar terskel mht. de ulike momentene i vurderingen, men nedenfor gjøres det likevel et forsøk på å belyse hvordan de ulike momentene er vektlagt i vedtakene. I forarbeidene til statsborgerloven § 26 kommer det frem hvilke momenter som skal vektlegges i vurderingen, se Prop. 141 L, pkt. 8.2.3.

I fire saker har UNE omgjort vedtakene om tilbakekall fordi det ble ansett uforholdsmessig. Sakene er nærmere beskrevet nedenfor.

5.1 Forholdets alvor

Forholdets alvor er et tungtveiende moment i de fleste vurderingene. I mange saker tiltres UDIs vurdering, hvor det legges vekt på at opplysninger fra søkeren selv er viktige i behandlingen av utlendingssaker, og at uriktige opplysninger bryter med dette tillitsforholdet. I UNEs vurderinger påpekes det ofte at klageren har gitt grovt uriktige opplysninger eller tilbakeholdt helt sentrale opplysninger av betydning for vedtaket, og at det da skal mer til for å mene at et tilbakekall er uforholdsmessig enn om det hadde vært snakk om mindre alvorlige opplysninger.

I to vedtak fra UNE presiseres det når det skal «svært mye til» for at et vedtak om tilbakekall kan anses uforholdsmessig, fordi nemnda her var uenig i UDIs forståelse. I de sakene hadde klagerne uriktig opplyst å være statsløse da de søkte asyl. Det at de i realiteten hadde jordanske statsborgerskap ble ikke ansett å være «bevisst og aktiv» benyttelse av mer enn én identitet.

Hva man legger i formuleringen «bevisst og aktivt benytte seg av mer enn én identitet» kommer også frem i en del vedtak. I en sak ble det å ha hatt sitt opprinnelige hjemlands pass og identitetskort, og ha benyttet dette på reiser til hjemlandet, samtidig som man hadde norsk pass, ansett som bevisst og aktivt bruk av flere identiteter. Dette til tross for at det ikke var holdepunkter for at klageren hadde brukt sin jordanske identitet i Norge.

Tilsvarende vurdering ble gjort i en annen sak hvor personen hadde opplyst å være statsløs, men i realiteten var jordansk borger. Nemnda mente det ikke var noe som tydet på at klageren hadde brukt sin jordanske identitet i Norge, men det at han hadde brukt sitt jordanske pass på en reise til Jordan noen år tidligere, ble av nemnda ansett som aktiv bruk av to ulike identiteter.

Også i en annen sak ble det vist til at bruk av ulike identiteter i henholdsvis Ukraina og i Norge/Nederland var tilstrekkelig til å mene at klageren aktivt hadde benyttet seg av ulike identiteter.

UNE har også i en annen sak understreket alvoret i saken på grunn av aktiv bruk av mer enn én identitet. Klageren hadde under hele sitt opphold på mer enn ti år holdt tilbake at han hadde fått familieinnvandring på én identitet. Samme person søkte så om beskyttelse i en annen identitet, og oppga denne ved senere fornyelser og da han søkte om norsk statsborgerskap.

I nok en sak mente nemnda at klageren bevisst og aktivt hadde benyttet seg av mer enn én identitet. Klageren hadde benyttet to ulike navn, fødselsdatoer og hjemsteder i forbindelse med ulike utlendingssaker i Norge. Senere kom han også med opplysninger om en tredje identitet som han sa var hans korrekte.

I flere saker har klageren lagt frem id-dokumenter som viser seg å være forfalsket. Dette anses klart skjerpende under forholdets alvor.

5.2 Medvirkning

Nemnda har i noen saker lagt vekt på klagerens medvirkning og samarbeidsvilje, eller mangel på dette. I en sak som gjaldt en mann som oppga å være fra Somalia, men som nemnda var fra Djibouti, mente nemndas flertall at klageren ikke hadde oppfylt sin medvirkningsplikt. Han hadde svart svært unnvikende i et intervju med politiet og han hadde ikke gjort noe for å forsøke å fremlegge identitetspapirer.

I en annen sak som gjaldt en familiefar som først oppga å være statsløs palestiner fra Irak, men som viste seg å være jordansk statsborger, valgte nemnda å legge vekt på hans medvirkning. I vedtaket fremgår det at det taler til klagerens favør at han erkjente å ha gitt uriktige opplysninger da han første gang ble konfrontert med dette av politiet, og at han etter dette hadde medvirket til å avklare sin identitet. Dette var ett av momentene som det ble lagt vekt på da nemnda kom til at tilbakekall ville være uforholdsmessig.

5.3 Botid og integrering

All botid skal telle med i vurderingene, selv om tillatelsene er opparbeidet på et uriktig grunnlag. I vedtakene skriver UNE ofte at lang botid alene likevel ikke er tilstrekkelig til å forhindre tilbakekall.

I sakene UNE har behandlet har den samlede botiden for voksne i Norge vært mellom 8 og 30 år. Antall år som norsk statsborger varierer fra ett til 23 år. I sakene med lengst botid, ca. 30 år, ble den lange botiden veid opp mot hensyn som fortsatt sterk tilknytning til hjemområdene og forholdets alvor. Klagerne hadde de siste årene oppholdt seg utenfor Norge. Nemnda vektla at klagerne skal ha fått utstedt dokumenter som jordanske borgere, samtidig som de hadde norske pass. I tillegg skal de ha hatt syriske dokumenter for statsløse palestinere. Selv om dokumentene i det vesentlige inneholdt samme personalia, mente nemnda dette representere et misbrukspotensiale. Selv om klagerne hadde voksne barn og barnebarn i Norge, ble utfallet av sakene tilbakekall av statsborgerskap og varig utvisning. Klagerne stilte ikke i nemndmøte, selv om de ble gitt anledning til dette.

I en annen sak med lang botid, 22 år, ble den lange botiden veid opp mot hensyn som aktiv bruk av flere identiteter og at klageren bare var delvis integrert. Det ble i vurderingen også lagt vekt på at konsekvensene av tilbakekall ikke ville være så inngripende, siden UDI ville gi ham en ny oppholdstillatelse i Norge.

I en annen sak hvor klageren hadde vært i Norge i 20 år, herunder 11 år som norsk statsborger, kom nemnda (med dissens) til at det ikke var uforholdsmessig å tilbakekalle. Nemnda mente at hun var godt integrert, men forholdets alvor og det at hun hadde benyttet falske dokumenter og gitt en uriktig asylforklaring veide tyngre. I tillegg ble det lagt vekt på at klageren ville få en ny tillatelse av UDI, og at konsekvensene av tilbakekall dermed ikke var så store.

I to saker kom UNE til at tilbakekall ville være uforholdsmessig. Dette var to brødre som fikk opphold i Norge fordi det ble lagt til grunn at de var statsløse palestinere, men hvor det senere kom frem at de var borgere av Jordan. Nemnda la vekt på at de var svært godt integrert personlig, men også gjennom familie og barn i Norge. De hadde begge over 19 års botid i Norge, hvorav 14 år som norske statsborgere. Begge hadde tatt utdannelse i Norge og snakket godt norsk. En av dem hadde også flere verv og deltatt i frivillig arbeid. Begge hadde fått tilsagn om nye oppholdstillatelser av UDI, men nemnda mente tilbakekall likevel var uforholdsmessig. Nemnda påpekte også at de mente UDI i de to konkrete sakene hadde lagt seg på en for streng terskel i vurderingen av forholdets alvor. Det ble vist til at klagerne ikke bevisst og aktivt hadde benytter seg av mer enn én identitet eller begått alvorlig kriminalitet i Norge.

I en annen sak som gjaldt omgåelsesekteskap kom nemnda til at klagerens integrering og oppholdstid på 19 år i Norge og 10 år som norsk statsborger måtte tillegges vekt. Han hadde hele tiden vært i arbeid i Norge, snakket norsk, hadde et nettverk av venner og ekteskapet hadde også hatt realitet, selv om nemnda kom til at hovedformålet med ekteskapsinngåelsen var å få opphold i Norge. Nemnda mente derfor at tilbakekall var uforholdsmessig, men la i helhetsvurderingen også vekt på at det kunne være vanskelig for ham å få tilbake sitt nigerianske statsborgerskap.

De sakene med lengst botid hvor konsekvensen av tilbakekall også har vært at klageren har blitt utvist, er de to sakene omtalt ovenfor med ca. 30 års botid. Flere personer med rundt 20 års botid har også blitt utvist etter å ha fått statsborgerskapet tilbakekalt. Fellestrekk i disse sakene er at de anses å være relativt dårlig integrert og dermed ha en begrenset tilknytning til det norske samfunnet, til tross for lang botid. Fortsatt sterk tilknytning til hjemlandet gjennom opphold og familie er også tillagt vekt. I tillegg legges det vekt på forholdets alvor og grovheten av de uriktige opplysningene.

UNE har i noen saker, særlig de første sakene som ble avgjort, skrevet at klageren ikke kan ha hatt en berettiget forventning om å fortsette å bo i Norge etter at han eller hun ble forhåndsvarslet om tilbakekall. Dette er ikke et moment som har blitt tillagt stor vekt. Sett hen til føringene i forarbeidene om at all botiden skal telle med, og presiseringene som har kommet i departementets instruks til UDI, F-07-20, fremstår det riktig at dette momentet ikke skal tillegges stor vekt i tilbakekallssaker etter statsborgerloven.

5.4 Familie i Norge

Alle som får tilbakekalt sine norske statsborgerskap har relativt lang oppholdstid i Norge, og mange av dem har derfor også stiftet familie. I noen tilfeller har ektefellen og ev. barn også fått sine statsborgerskap eller oppholdstillatelser tilbakekalt. I andre saker skal familien fortsette å bo i Norge. Nær familie i Norge blir ofte vektlagt i sakene, men på den måten at klagerne i mange av sakene har fått tilsagn fra UDI om en ny oppholdstillatelse. Konsekvensene av tilbakekallet blir dermed ikke et relasjonsbrudd mellom familiemedlemmene. Familie i Norge blir derfor ikke avgjørende i den forstand at tilbakekall anses uforholdsmessig. I en sak valgte UNE å selv å omgjøre utvisningsvedtaket og gi klageren en ny 38-tillatelse på grunn av hensynet til barn og ektefelle i Norge. Det ble i den saken lagt vekt på at klageren deltok i forsørgelsen og oppfølgingen av fire barn, hvor ett av dem hadde særlige utfordringer.

UNE har også omgjort sakene til noen barnefamilier. I to av disse sakskompleksene ble barnas vedtak om tilbakekall omgjort, mens foreldrene fikk nye oppholdstillatelser i Norge.

I noen saker har UNE opprettholdt utvisning også i saker hvor klageren har barn i Norge. Her er imidlertid innreiseforbudet begrenset. I to saker har også UNE satt ned innreiseforbudet til ett år av hensyn til familien. I etterkant har man imidlertid blitt gjort oppmerksom på at alternativet med ett års innreiseforbud ikke er ment å brukes i disse tilfellene.

5.5 Tilknytning til hjemlandet

Tilknytning til hjemlandet har blitt tillagt vekt i saker der denne fremstår som sterk. Blant annet var dette tilfellet i to saker med 18 års oppholdstid, og hvor konsekvensen av tilbakekall ble at klagerne måtte forlate Norge. Gjentatte reiser og nære familiebånd i hjemlandet var sentralt i disse sakene.

Også i de to sakene hvor det hadde gått 30 år siden de først kom til Norge ble det lagt vekt på sterk tilknytning til hjemområdene, og at de de senere årene hadde bodd i hjemlandet. Det ble også lagt vekt på tilknytning gjennom å ha fått utstedt syriske og jordanske dokumenter.

UNE har også behandlet noen saker hvor klagerne har flyttet tilbake til hjemlandet eller til et land i nærområdet til hjemlandet. I disse sakene anses naturlig nok tilknytningen til hjemlandet å være sterk.

5.6 Saksbehandlingstid

I mange av tilbakekallssakene UNE har behandlet til nå har saksbehandlingstiden vært lang fordi sakene har ligget på vent i ca. tre år i påvente av nytt regelverk. Dette kommenteres stort sett i forholdsmessighetsvurderingen og tillegges noe vekt, men det får sjelden avgjørende betydning. I flere saker vises det til både når forvaltningen først ble kjent med at klageren kunne ha gitt uriktige opplysninger, og når klageren ble forhåndsvarslet om mulig tilbakekall. Det presiseres også hvor lang tid UDI og UNE har brukt på å behandle saken, etter at behandlingen av disse sakene ble gjenopptatt.

Saksbehandlingstiden i sakene varierer altså fra totalt ni år til ca. ett år. I sakene med ni års saksbehandlingstid, erkjente nemnda at dette var svært lang saksbehandlingstid, men mente det ikke gjorde vedtakene uforholdsmessige. Det ble blant annet vist til berostillelsen på ca. 3 år og at disse sakene generelt krever mye utredning og grundig saksbehandling. I tillegg ble det vist til at klagerne fikk «godskrevet» den lange saksbehandlingstiden som oppholdstid i vurderingen av botid som også skal vektlegges. I en annen sak med syv års saksbehandlingstid fra forhåndsvarsel (elleve år fra UDI ble klar over de uriktige opplysningene), ble dette likevel ikke avgjørende i den konkrete saken, blant annet fordi klageren hadde flyttet fra Norge flere år tidligere.

I vurderingene anerkjenner UNE ofte belastningen den lange saksbehandlingstiden kan ha hatt på klageren og familien, men legger ofte mer vekt på at klageren har beholdt sine statsborgerrettigheter helt fram til UNEs behandling av saken. Det vises også til at hovedårsaken til den lange saksbehandlingstiden er at sakene har ligget i bero på grunn av Stortingets ønske om endringer i regelverket. I to av sakene hvor tilbakekall ble ansett uforholdsmessig var saksbehandlingstiden på ca. 5 år. UNE så da hen til påkjenningen dette hadde for klageren og familien, ved å måtte leve med usikkerheten om tilbakekall og mulig utvisning over mange år.

5.7 Statsløshet

Det kommer frem av forarbeidene at dersom en person vil bli statsløs i lang tid etter tilbakekall av det norske statsborgerskapet, vil det kunne være uforholdsmessig å tilbakekalle statsborgerskapet.

I to av UNEs saker har statsløshet vært et tema i vedtakene. Den ene saken gjaldt en mann fra Nigeria. Klageren hadde blitt løst fra sitt nigerianske statsborgerskap da han ble norsk, og ville dermed bli statsløs om det norske statsborgerskapet ble tilbakekalt. Selv om landinformasjonen tilsa at det kan være mulig å gjenerverve nigeriansk statsborgerskap, så er det verken formell lovhjemmel eller formaliserte prosedyrer for prosessen. Usikkerheten rundt dette spilte derfor inn i forholdsmessighetsvurderingen, og tilbakekallet ble omgjort av nemnda.

Den andre saken gjaldt en kvinne fra Liberia som hadde løst seg fra det liberiske statsborgerskapet da hun ble norsk. Liberia har ikke lovhjemmel for gjenerverv av liberisk statsborgerskap. UDI la til grunn at hun kunne bli amerikansk statsborger, siden hun hadde flyttet til USA, men nemnda mente at dette var svært usikkert, blant annet fordi hun fortsatt ikke hadde fått Green Card.

Ellers har ikke statsløshet ikke kommet på spissen i UNEs saker. I de fleste sakene har UNE lagt til grunn at klagerne var fra ett land, ev. statsløs, da de ble innvilget norsk statsborgerskap. I ettertid har det kommet fram at de er borgere av et annet land, og nemndene har dermed kunne vise til at de fortsatt er statsborgere av disse landene.

I saker hvor de uriktige opplysningene ikke knyttet seg til et annet statsborgerskap, har klagerne stort sett blitt unntatt fra kravet om løsning fra det opprinnelige statsborgerskapet da de ble innvilget norsk statsborgerskap. De har dermed i behold sine opprinnelige statsborgerskap.

5.8 Konsekvensene av tilbakekall

Hva som er konsekvensene av tilbakekall kan være ulikt i sakene, avhengig av om personen får en ny oppholdstillatelse i Norge, eller om han eller hun vil bli utvist. I saker hvor klagerne har barn i Norge, har UDI i mange tilfeller gitt tilsagn om en ny oppholdstillatelse. Dette gjør at hensynet til familie i Norge i praksis vektlegges mindre i forholdsmessighetsvurderingen, fordi tilbakekall ikke innebærer et brudd i familierelasjonen. UDIs praksis knyttet til å gi personer nye oppholdstillatelser påvirker vurderingen som UNE skal gjøre på den måten at tilbakekall oftere anses forholdsmessig når konsekvensen ikke er at personen må forlate Norge.

UNE har også i noen saker sett hen til andre konsekvenser enn om man får fortsette å bli i Norge, uten at dette har blitt tillagt veldig stor vekt. Der nevnes både mulige økonomiske konsekvenser i form av ytelser fra folketrygden, samt ulempen ved ikke å bruke norsk pass, men hjemlandets på reiser f.eks. med familien som var norske.

6 Tilbakekall av statsborgerskap for barn

UNE har til nå behandlet 18 saker som gjelder tilbakekall av norsk statsborgerskap for barn. Ifølge statsborgerloven § 26 tredje ledd kan et barns statsborgerskap kun tilbakekalles dersom han eller hun etter en konkret vurdering ikke har sterk tilknytning til Norge. I 10 saker har nemnda omgjort tilbakekallet, mens det i 3 saker er gitt ny oppholdstillatelse etter tilbakekallet.

I sakene hvor tilbakekall av statsborgerskap ble opprettholdt konkluderte nemndene med at barna ikke hadde sterk tilknytning til Norge. Enten er det snakk om små barn med mindre enn fire og et halvt års opphold og ett års skolegang, eller barn som sammen med foreldrene hadde flyttet fra Norge. I saken til en familie la nemnda til grunn at barnas botid og skolegang i utgangspunktet tilsa at de hadde opparbeidet seg en sterk tilknytning til Norge. Barna var født i Norge og var 15 og 12 år på UNEs vedtakstidspunkt. De siste nesten tre årene hadde de imidlertid bodd i hjemtraktene og nemnda mente de hadde utviklet god kjennskap til sine foreldres hjemland, deres kultur og språk. Nemnda mente derfor, etter en konkret helhetsvurdering, at barna ikke lenger hadde en sterk tilknytning til Norge.

I en annen familie ble tilbakekall opprettholdt, men nemnda ga barna nye oppholdstillatelser etter utlendingsloven § 38. Barna på 2, 5 og 6 år var alle født i Norge, men ingen hadde tilstrekkelig tilknytning når det gjaldt botid og skolegang til sammen. Nemnda mente det var klart at deres primære tilknytning var til foreldrene og deres kultur og språk. Den eldste datteren hadde imidlertid sammensatte helseproblemer og fikk over 700 årstimer med spesialundervisning. Dette var tilrettelegging hun ikke kunne få i hjemlandet og hun kunne dermed komme i en sårbar situasjon. På grunn av dette valgte nemnda å gi alle barna nye oppholdstillatelser.

De ti enkeltsakene som er omgjort fordeler seg på tre familier. Den ene saken gjaldt en familie med fire barn, alle født i Norge. Foreldrene oppga å være fra Somalia da de kom på første halvdel av 2000-tallet, men tilstod senere å være fra Djibouti. Nemnda mente at barna hadde en tilknytning til Norge som var forholdsvis sterk, selv om de i en periode på ca. tre år hadde oppholdt seg i Djibouti og et annet vestlig land. Barna gikk på skole i Norge og hadde gjennom dette fått en tilknytning til det norske samfunnet i form av norsk språk, venner og fritidsaktiviteter. Flere av barna hadde også alvorlige helseutfordringer, som de fikk oppfølging for gjennom norsk helsevesen.

En annen sak som ble omgjort gjaldt en familie med tre barn, hvor far oppga å være statsløs da han kom, men senere ble verifisert som jordansk borger. Barna var alle født i Norge. De siste årene hadde barna og mor bodd i Jordan. Det eldste barnet hadde en diagnose som ble fulgt opp av helsevesenet i Norge, også etter at de flyttet. Nemnda mente at barna hadde en relativt sterk tilknytning til Jordan etter å ha bodd der i over tre og et halvt år, gått på skole der og hadde et omfattende familienettverk der. Likevel tilsa ikke dette at de ikke lenger også hadde sterk tilknytning til Norge. De to eldste hadde gått i norsk barnehage og skole i flere år før de flyttet, og norsk var fortsatt førstespråket. Nemnda kom derfor til at særlig de eldste barna fortsatt hadde sterk tilknytning til Norge.

Den siste saken som ble omgjort gjaldt en familie med tre barn, alle født i Norge. De siste årene hadde mor og barna bodd i Jordan, fordi foreldrene ville skåne barna fra tilbakekallssaken. Nemnda vurderte at det eldste barnet hadde en sterk tilknytning til Norge før hun dro fra Norge, med over fire og et halvt års oppholdstid og ett års skolegang. Valget om å flytte til Jordan og dermed innrette seg etter forhåndsvarselet, selv om de hadde rett til å oppholde seg i Norge til saken var ferdig behandlet, hadde hindret barna i å opprettholde sin tilknytning til Norge. Nemnda mente adgangen til å tilbakekalle i dette tilfellet ikke skulle benyttes.

7 Følgene av tilbakekall

7.1 Ny oppholdstillatelse

I 20 saker hadde UDI gitt tilsagn om nye 38-tillatelser da UNE fikk sakene. Dette innebar at de ville få nye oppholdstillatelser etter at det norske statsborgerskapet var avregistrert i folkeregisteret, dersom UNE opprettholdt vedtakene. Fem av disse sakene har blitt omgjort av UNE i den forstand at klagerne har fått beholde sine statsborgerskap. Det er særlig der personene har tilknytning til Norge gjennom barn, at UDI har kommet til at vilkårene for en § 38-tillatelse er oppfylt. Det er likevel konkrete helhetsvurderinger av familiens situasjon som ligger til grunn, der familiens behov og klagerens rolle i familien spiller inn. I en sak var lang oppholdstid i Norge og god integrering avgjørende for å gi en ny tillatelse, uten at personen hadde familie i Norge.

I noen saker har UNE selv gitt klageren en ny tillatelse. Det ble i en slik sak lagt vekt på klagerens rolle som forsørger i familien, og at et av barna hadde et særlig omsorgsbehov. I noen barnefamilier har foreldrene fått tilbakekall og nye oppholdstillatelser, mens barna har fått beholde sine statsborgerskap. Helsemessige forhold i familien har også vært avgjørende i noen saker.

7.2 Utvisning

I 39 av sakene fulgte det med en tilhørende utvisningssak fra UDI. I 29 saker hadde UDI fastsatt varig innreiseforbud, i tre saker fem års innreiseforbud og i syv saker to års innreiseforbud. I sakene med redusert innreiseforbud har klagerne barn i Norge.

Etter behandling i UNE er innreiseforbudets lengde redusert til ett år i to av sakene (fra to og fem år) – av hensyn til barna. I etterkant har man imidlertid blitt gjort oppmerksom på at alternativet med ett års innreiseforbud ikke er ment å brukes i disse tilfellene.

Tolv utvisningsvedtak er omgjort. Dersom tilbakekall av statsborgerskap har blitt omgjort, så følger det at også utvisningsvedtaket må omgjøres. I noen saker hvor klageren har fått en ny oppholdstillatelse av UNE, så har utvisning blitt ansett uforholdsmessig.

I to saker har UNE i forbindelse med omgjøring av utvisning ilagt klageren tilleggstid ved søknad om fremtidig permanent oppholdstillatelse, etter den nye regelen i utlendingsloven § 70 annet ledd.

7.3 Verken utvisning eller ny oppholdstillatelse

Det er ni saker som har endt med at klagerne verken har blitt utvist eller har fått nye tillatelser. For det første gjelder dette flere barn. Her har foreldrene blitt utvist, så konsekvensen for hele familien har vært at de ikke får fortsette å bo i Norge. I flere av sakene som gjaldt barn hadde familiene allerede forlatt Norge.

I en sak som gjaldt en palestiner som hadde oppgitt å være statsløs, men som viste seg å være borger av et EU-land, hadde UDI verken utvist klageren eller gitt ny tillatelse. Årsaken var at klageren som EØS-borger har et større vern mot utvisning, og at han også dermed kan ta opphold i Norge uten behov for oppholdstillatelse. UNE endret ikke vedtaket.

I noen saker har UNE ment at klageren må søke om familieinnvandring eller oppholdstillatelse på et eventuelt annet grunnlag.