Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren forklarte at han hadde blitt kjent med en jente på skolen. De var sammen etter skoletid og gjorde lekser, og over tid utviklet det seg til et forhold. Etter et par måneder fikk jentas familie mistanke om at hun var gravid. Klageren ble da møtt av to av hennes brødre og to kamerater av dem, bortført og banket opp. Han klarte å rømme, og mens faren tok ham til legen, ringte mor og fortalte at Taliban hadde vært hos dem og sett etter klageren. Det ble da bestemt at han skulle forlate Afghanistan og dra til Iran. Klageren forklarte også at da han var mindre hadde familien måttet flytte flere ganger for å unngå Taliban, på grunn av farens arbeid som sikkerhetsvakt (arbaki).

UDI vurderte det som åpenbart at klageren ikke var mindreårig, og at det derfor ikke var behov for alderstest. Hans forklaring om utenomekteskapelig forhold var på flere punkter vag og unnvikende, og avvek fra kjent landkunnskap. I et samfunn med streng sosial kontroll og strenge reaksjoner på brudd på sosiale normer, fant UDI at klageren ikke hadde forklart seg på en måte som sannsynliggjorde at han var et unntak fra det generelle bildet. At Taliban ville bli involvert, fremsto også lite sannsynlig, ettersom det ville sette hele familien i et dårlig lys om datterens atferd ble kjent.

Videre var klageren forklaring om farens arbeid svært lite detaljert, og UDI fant det ikke sannsynliggjort at faren og brødrene hadde blitt bortført, at familien hadde levd i skjul fra Taliban eller at de var ute etter klageren.

UNEs vurdering

UNE sa seg enig i UDIs vurdering av klagerens asylforklaring, og fant at den ikke var noenlunde sannsynlig. UNE mente også at de ikke var holdepunkter i landkunnskapen for å si at hazaraer eller sjiamuslimer på generelt grunnlag blir forfulgt i Afghanistand i dag som følge av sin etnisitet eller religion. Heller ikke var det noen individuelle opplysninger om klageren som tilsa at han ville vært spesielt utsatt på grunn av dette.

Etter UNEs vurdering tilhørte ikke klageren noen av gruppene som kan risikere å bli utsatt for forfølgelse i Afghanistan i dag. Det er ingen tvil om at afghaneres menneskerettigheter er sterkt begrenset, men de livbegrensningene som klageren vil kunne møte, er ikke så alvorlige brudd på menneskerettighetene at de utgjør forfølgelse i utlendingslovens forstand.

Når det gjaldt den generelle sikkerhetssituasjonen, la UNE til grunn at det per i dag ikke foreligger et generelt beskyttelsesbehov for afghanere på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen i landet. Det var heller ikke noe som tilsa at det generelle volds- og konfliktnivået vil øke betydelig fremover. Klagerens oppgitte hjemdistrikt ble ansett å være tilstrekkelig stabilt til at han kunne returnere dit. Det forelå dermed ingen reell fare for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff for klageren ved retur.

Som ung, arbeidsfør mann uten forsørgerbyrde, ville det heller ikke være utilrådelig for klageren å returnere til Afghanistan. Han skal returnere til sitt hjemsted, hvor UNE la til grunn at han har et nettverk, i tillegg til språklig og kulturell tilhørighet. Når det gjaldt klagerens forklaring om nettverk, la ikke UNE til grunn at han ikke hadde familie eller slektninger i hjemlandet. I Afghanistan er det storfamilien som er sikkerhetsnettet, og klagerens forklaring om at hans familie og nettverk er svært lite, ble ikke lagt til grunn. UNE mente han ikke hadde forklart seg på en måte som kunne sannsynliggjøre at han utgjorde et unntak fra det generelle bildet.

At klageren har to brødre med opphold i Norge, kan ikke utgjøre en tilknytning som kan danne grunnlag for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

Konklusjon

Klagen ble ikke tatt til følge.