Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren og et barn søkte om asyl i Norge fordi klageren hadde en straffesak mot seg i Tyrkia. Tyrkiske myndigheter anklaget ham uriktig for å være FETÖ-tilhenger, som myndighetene så på som en terrororganisasjon. Hans eneste tilknytning til bevegelsen var via undervisning på en skole langt tilbake i tid. Myndighetene mente at elefonoppringning og konto i en bank ga mistanke om tilhørighet til FETÖ. På grunn av dette fikk han ikke fornyet arbeidskontrakt. Han var utsatt for etterforskning og rettssaker. Han ble også varetektsfengslet, men løstlatt med møteplikt. Rettssaken ble avsluttet med dom der han ble frikjent, men dommen ble påanket av påtalemyndigheten og sendt til Høyesterett. Saken lå nå i Høyesterett i bevisinnsamlingsfasen. Klageren fikk utreiseforbud fra Tyrkia.

Klageren opplyste at barnet ble utestengt sosialt på grunn av anklagene. Ingen av dem kunne få noen jobb i Tyrkia i fremtiden. Familien hadde også fryst dem ut. De måtte stadig flytte til nye boliger. Barnet fikk ikke ta eksamener eller motta utmerkelser. Da retten opphevet utreiseforbudet til faren, innså de at de måtte flykte, hovedsakelig av hensyn til barnet, som var redd for å bli forfulgt.

Ved en retur til Tyrkia anførte faren at det er en mulighet for varetektsfengsling på grunn av aktiviteter på sosiale medier og den pågående rettssaken. Barnet ble intervjuet og opplyste om redsel for å bli kidnappet på gaten. Barnet visste ikke helt bakgrunnen for rettssaken, men var redd foreldrene ville bli fengslet.

UDI avslo søknaden om asyl. De mente at klageren ikke oppfylte vilkårene for å anses som flyktning, og det samme gjaldt barnet. De vurderte at det ikke var tilstrekkelige objektive kriterier for å bli tiltalt og dømt. Heller ikke aktivitet på sosiale medier etter at klageren kom til Norge, gjorde at han risikerte forfølgelse. Han hadde ikke klart å sannsynliggjøre at han risikerte en rettsprosess som ville føre til at Høyesterett ville dømme ham når han var frifunnet av lavere instanser. UDI mente at det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn. Barnet ble heller ikke ansett som flyktning.

Klageomgangen

Advokaten ba om at klageren fikk et nytt intervju slik at han kunne logge seg på e-devlet/UYAP for å vise rettsdokumentene i ankesaken. UDI opprettholdt vedtaket. I oversendelsen til UNE skrev UDI blant annet at de vektla at klageren var frifunnet i to rettsinstanser og at oppdatert landinformasjon tilsa at Høyesterett ville opprettholde avgjørelsen fra underinstansene.

Advokaten la også fram landinformasjon og en rekke dokumenter fra straffedomstolen og arrestordre utstedt i 2025 fordi klageren ikke hadde møtt til rettshøring.

Nemndmøtet

I nemndmøtet ble klageren bedt om å logge seg på UYAP. Formålet var å kontrollere eksistensen og innholdet av dokumentene i UYAP.

Han fortalte at nære familiemedlemmer hadde opplevd problemer på grunn av ham. Han bekreftet at han mistet jobben etter rettssaken. Arbeidskontrakten ble ikke fornyet. Han ble arrestert flere ganger og trakassert på grunn av telefonoppringning fra FETÖ-tilhengere. Han ble også varetektsfengslet i forbindelse med rettssaken. Han hadde ikke hatt noen aktiviteter for Gülen-bevegelsen, men i Tyrkia var det nok å ha en konto i Bank Asya. Barnet ville ikke få jobb, og begge ville få problemer i samfunnet fordi de var stemplet.

En landrådgiver fra Landinfo forklarte at den "store bølgen" av domfellelser grunnet tilknytning til Gülen-bevegelsen var i årene 2016-2018. Da ble svært mange dømt på grunnlag av svake bevis. I dag var det store rettsoppgjøret over. Gülen-bevegelsen er fortsatt definert som en terrorbevegelse, men det er nærmest umulig for den å operere i Tyrkia i dag, og det kreves sterkere bevis for å bli dømt. Mange hadde blitt frikjent i de senere årene. Men i utgangspunktet kunne fortsatt hvem som helst bli dømt, så lenge bevisene var sterke nok.

Barnet fikk tilbud om å møte, men klageren mente at det ikke var nødvendig. Nemnda anså retten til å bli hørt som ivaretatt.

UNEs vurdering

Nemnda vurderte at klagerens og barnets identiteter var sannsynliggjort. Klageren hadde lagt fram omfattende dokumentasjon og oppfylt sin opplysningsplikt. Nemnda mente derfor at det avdempede beviskravet gjaldt og tok utgangspunkt i forklaringen. Nemnda la til grunn at klageren ikke hadde noen tilknytning til Gülen-bevegelsen.

Det sentrale spørsmålet var om klageren stod i en reell fare for å få en endelig dom for medlemskap i en terrororganisasjon (FETÖ/PDY) og bli ilagt langvarig fengselsstraff. Nemnda mente at det ikke var høy risiko for at han ville bli dømt. Det forholdet han var tiltalt for, lå langt tilbake i tid og hadde begrenset betydning i dag. Bevisene var også forholdsvis svake. Men det var grunn til å spørre hvorfor tyrkiske påtalemyndigheter ønsket å rettsforfølge ham. Dommen fra den regionale straffedomstolen kunne oppfattes som et signal om at den ikke var enig i en frifinnelse. Domstolen etterlyste grundigere vurderinger og undersøkelser. Det tilsa at det kunne bli undersøkelser og komme nye bevis, som igjen kunne øke risikoen for domfellelse.

Nemnda mente at det var en reell fare for at han kunne bli dømt. Da var det sannsynlig at han ville få en fengselsstraff som oppfylte kravet til "forfølgelse" i lovens forstand. Ut fra innholdet i rettsdokumentene kunne ikke nemnda se at det dreide seg om en legitim straffeforfølgelse. Han ville ikke bli dømt for noe som ville vært straffbart i Norge eller i sammenlignbare land. Nemnda mente at det handlet om en politisk motivert rettsforfølgelse på grunnlag av hans tillagte politiske oppfatning.

Etter en samlet vurdering mente nemnda at det er en reell risiko for urettmessig fengselsstraff ved retur til Tyrkia. Nemnda la særlig vekt på ankedomstolens avgjørelse. Klageren hadde dermed en velbegrunnet frykt for forfølgelse og oppfylte vilkårene som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Barnet fikk oppholdstillatelse som flyktning etter lovens § 28 sjette ledd, avledet av sin far.

Konklusjon

UNE konkluderte med at klageren var flyktning, og han fikk rett til beskyttelse (asyl) og en oppholdstillatelse i Norge. Det samme fikk barnet, avledet av farens status.