Sammendrag: EØS
Klageren fikk ikke midlertidig oppholdstillatelse for britiske borgere etter Brexit. UNE mente han var i Norge som tjenesteyter. Personer med oppholdsrett i Norge som tjenesteyter er ikke omfattet av separasjonsavtalen mellom Norge og Storbritannia etter Brexit.
Bakgrunn
Klageren søkte om oppholdstillatelse for britiske borgere etter Brexit. Han la ved søknaden en "service agreement" som viste at han skulle utføre tjenester i Norge for en bedrift.
UDI avslo søknaden fordi de mente han var å anse som en tjenesteyter. Han kunne fremdeles oppholde seg i Norge fordi han hadde fått en midlertidig oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker.
I klageomgangen la han frem en arbeidskontrakt som viste at han ble ansatt før 31.12.2020 i selskapet nevnt i "service agreement". Senere la han frem en ny arbeidskontrakt som viste at han hadde fått seg en annen jobb noen år etterpå.
UNEs vurdering
UNE var enig med UDI, og klageren fikk ikke oppholdstillatelse etter reglene for britiske borgere etter Brexit.
Britiske borgere med oppholdsrett i Norge per 31.12.2020 og som fortsetter å bo i Norge etter dette, har rett på en oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 19-33 dersom vilkårene i utlendingsloven §§ 112,113 eller 114 er oppfylt. Dette gjelder imidlertid ikke for personer som blir ansett som tjenesteytere etter utlendingsloven § 112 første ledd bokstav b.
UNE mente at han var i Norge i slutten av 2020 som tjenesteyter, og han hadde dermed ikke rett på oppholdstillatelse etter ultendingsforskriften § 19-33. Han hadde lagt frem en "service agreement" som viste at han skulle utføre tjenester i Norge.
UNE så hen til den innsendte arbeidskontrakten som viste at han hadde fått seg en annen jobb. For å få oppholdstillatelse etter reglene for britiske borgere etter Brexit må man fylle vilkårene for oppholdsrett per 31.12.2020. Arbeidskontrakten var for en periode etter dette.