Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren kom til Norge som enslig mindreårig asylsøker. Han fortalte at han hadde hjulpet politiet med opplysninger om Taliban. Som hevn hadde Taliban drept broren. Klageren fryktet at de ville drepe ham også, og han forlot foreldrene og søsknene for å reise ut av landet.

UDI innvilget beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. UDI gjorde oppmerksom på at tillatelsen kunne trekkes tilbake. Dersom det viste seg at klageren kunne få forsvarlig omsorg og gjenforenes med familien i trygge områder, mente UDI at det ville være til det beste for ham.

Klageren søkte senere om permanent oppholdstillatelse. UDI gjorde flere undersøkelser, og mente at han hadde gitt uriktige opplysninger i asylsaken. Politiet kalte ham inn til forvaltningsintervju. Klageren fortalte da at han hadde bodd i Pakistan i en periode. Han forklarte seg også om søsknene sine, og sa at noen av dem hadde dødd i forbindelse med fødsel. Ingen flere hadde dødd etter det. På spørsmål om hvorfor han ikke nevnte broren som var blitt drept av Taliban, svarte han at han ikke likte å snakke om det. Politiet spurte om hans aktivitet i sosiale medier, og klageren fortalte at han kun hadde kontakt med faren sin på Facebook. Han fikk da se flere bilder fra Facebook, blant annet av en person med samme navn som den avdøde broren. Klageren forklarte at dette bare var en venn.

UDI gjorde flere undersøkelser i åpne kilder og fant flere de mente var klagerens brødre, med tilknytning til farens Facebook-profil. De kalte klageren inn til et nytt intervju. Han forklarte seg om at han hadde bodd i Pakistan med familien, men at de nå bodde i Afghanistan. Han benektet at en av personene UDI hadde funnet på Facebook, var den broren som Taliban skulle ha drept.

UDI forhåndsvarslet om tilbakekall av oppholdstillatelsen og utvisning av klageren. De mente klageren hadde forklart seg uriktig om sitt asylgrunnlag. Asylforklaringen stemte ikke overens med informasjonen han hadde gitt i de to senere intervjuene. Funn i sosiale medier tydet på at klageren hadde bodd i Pakistan frem til reisen til Norge, at familien hans fortsatt bodde der, og at den oppgitt avdøde broren hans var i live.

Klageren svarte via sin advokat og benektet at han hadde gitt uriktige opplysninger. Det var ikke broren hans UDI hadde funnet, men en venn av familien. Det stemte at moren hans hadde en tilknytning til Pakistan, siden hun hadde reist dit flere ganger for å få helsehjelp.

UDI vedtok å tilbakekalle klagerens oppholdstillatelser. De mente det var sannsynlighetsovervekt for at klageren mot bedre vitende hadde gitt uriktige opplysninger om sitt asylgrunnlag, sin tilknytning til Pakistan, og om sitt nettverk og relasjoner. UDI mente at klageren ikke befant seg i Afghanistan da hendelsene han hadde fortalt om fant sted, men at han bodde i Pakistan sammen med familien. Klageren hadde etter UDIs vurdering ikke et beskyttelsesbehov og var ikke vernet mot retur til Afghanistan. UDI ga heller ikke oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, se utlendingsloven § 38. Klageren ble utvist med fem års innreiseforbud. Utvisningen bygget på samme grunnlag som UDIs vedtak om tilbakekall.

I klagen understreket advokaten igjen at klageren hadde kommet til Norge som barn. Det forelå ingen bevis på at han hadde hatt oppholdstillatelse i Pakistan. Klageren hadde ikke forklart seg om tiden i Pakistan fordi norske myndigheter bare hadde vært opptatt av asylgrunnlaget hans. En kopi av morens pass med visum til Pakistan dokumenterte at hun hadde vært på helsereiser til nabolandet. Det var dermed ikke sannsynlighetsovervekt for at klageren hadde gitt uriktige opplysninger. Advokaten understreket også at klageren hadde ventet på svar om permanent oppholdstillatelse i flere år. Han hadde opparbeidet en sterk tilknytning til Norge, som mindreårig og ung voksen. Tilbakekall ville derfor være uforholdsmessig. Eventuelt måtte klageren innvilges beskyttelse fordi han nå var sosialt og kulturelt tilpasset et liv i Norge, og han ville risikerer forfølgelse ved retur til Afghanistan fordi han var så påvirket av vestlige verdier.

UNE mottok helsedokumentasjon i flere omganger, hvor det fremgikk at klageren hadde psykiske helseproblemer. Klagerens behandlere beskrev blant annet at han hadde en traumelidelse som følge av en svært stressende flyktningprosess i Norge og traumatiske erfaringer fra hjemlandet. Han opplevde blant annet angstanfall, søvnproblemer og hørselshallusinasjoner.

UNEs vurdering

Tilbakekallssaken

Oppholdstillatelser kan tilbakekalles dersom en utlending mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket. Se utlendingsloven § 63. UNE viste til at klageren fikk beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a på bakgrunn av sin forklaring og fordi han var et barn. Selv om UDI ikke begrunnet tillatelsen konkret, måtte vedtaket forstås i lys av klagerens forklaring om sitt behov for beskyttelse. Han hadde forklart at han var truet på livet av Taliban fordi han hadde tystet til politiet.

UNE mente som UDI at klageren hadde forklart seg uriktig. Selv om han var mindreårig på dette tidspunktet, mente UNE at han forstod konsekvensene av å gi uriktige opplysninger og tilbakeholde informasjon. Dette ville øke sjansene til å få oppholdstillatelse.

UNE fant at det var klar sannsynlighetsovervekt for at klagerens bror var i live og bosatt i Pakistan. UDIs funn i sosiale medier og klagerens forklaringer i forvaltningsintervjuene var sentrale for UNEs syn. Bildene, i form av hvem som var avbildet sammen og hvor de var tatt, og kontakten mellom personene i form av kommentarer og likes, viste nære relasjoner og tilhørighet til Pakistan. Klageren hadde ikke gitt noen troverdig forklaring på disse funnene. Innholdet i forvaltningsintervjuene var preget av motstrid og uoverenstemmelser med hans opprinnelige asylforklaring. UNE var enig med i UDI i at klageren mest sannsynlig hadde et større nettverk enn han tidligere hadde opplyst. Dette stemte også overens med kjent landinformasjon om afghanske storfamilier. UNE mente videre at klageren mest sannsynlig hadde gitt uriktige opplysninger om opphold og tilknytning til Pakistan. UNE viste blant annet til at bildene på Facebook tydet på at klagerens far og brødre oppholdt seg i Pakistan på et tidspunkt hvor klageren hadde forklart at familien var i Afghanistan. UNE mente at klageren mest sannsynlig var afghansk borger, men at han hadde bodd i Pakistan frem til han reiste til Norge.

UNEs vurdering var at klageren bevisst hadde gitt uriktige opplysninger og at disse var av vesentlig betydning for vedtaket. Opplysningene om brorens død var åpenbart gitt mot bedre vitende og var av vesentlig betydning for beskyttelsestillatelsen, siden dette var selve asylgrunnlaget hans.

Utgangspunktet er at en tillatelse som er gitt på et uriktig eller sviktende grunnlag, tilbakekalles. Dette gjelder også dersom klageren har hatt langvarig opphold i Norge. UNE mente denne saken var alvorlig og at det var riktig å tilbakekalle tillatelsene. UNE viste blant annet til at når personer får tillatelser på grunnlag av uriktige opplysninger om beskyttelsesbehovet, så dreier det seg om et misbruk av asylsystemet. Saksbehandlingstiden siden klageren søkte om permanent oppholdstillatelse hadde vært lang. Det hadde imidlertid vært nødvendig med to forvaltningsintervjuer i saken. Fordi klageren hadde forklart seg motstridende, hadde det også vært nødvendig for UDI å gjøre ytterligere undersøkelser i saken. UNE viste videre til at det er et pågående og kjent modus at flere pakistanere har gitt seg ut for å være afghanere. Det er også et kjent modus at afghanske enslige mindreårige tilbakeholder opplysninger om familienettverk og opphold i Pakistan. Dette er svært krevende saker for utlendingsmyndighetene å oppklare.

Beskyttelsesbehov

UNE vurderte om klageren hadde et beskyttelsesbehov per i dag. Klageren mente at han risikerte forfølgelse ved retur fordi han hadde vestlige holdninger og utseende, og dessuten hadde delt støtte til det tidligere afghanske regimet i sosiale medier. UNE viste blant annet til landinformasjon om at svært mange afghanere har returnert til hjemlandet, også etter langvarige opphold i vestlige land. Klageren fremstod ikke som en person som ville skille seg ut på en måte som ville oppleves støtende, men var en tilpasningsdyktig mann med forståelse for afghanske samfunnsforhold. UNE viste også til at mange afghanere deler bilder og videoer i sosiale medier, og at Taliban har utvist liten evne til å slå ned på dette.

UNE vurderte også den menneskerettslige situasjonen i Afghanistan. Selv om Taliban har innskrenket befolkningens menneskerettigheter, mente UNE at det ikke var tale om så alvorlige brudd at de for klageren utgjør forfølgelse. Samlet sett mente UNE at klageren ikke hadde rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

UNE mente at han heller ikke hadde rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. UNE viste til at den generelle sikkerhetssituasjonen på klagerens hjemsted var tilstrekkelig stabil til at han kunne returnere dit.

Utvisning

En utlending uten oppholdstillatelse kan utvises når han forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter utlendingsloven. Dette følger av utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a.

UNE mente vilkårene for å utvise klageren var oppfylt, og viste til forholdene i saken om tilbakekall. Å gi uriktige opplysninger og holde tilbake vesentlig informasjon var en grov overtredelse av utlendingsloven.

UNE vurderte alvoret i klagerens handlinger opp mot hensynet til klageren selv, og mente det ikke var uforholdsmessig å utvise ham. Saken om tilbakekall hadde vært en stor påkjenning for klageren. Samtidig skyldtes dette at han selv hadde gitt uriktige opplysninger. UNE mente han hadde gode forutsetninger for å klare seg ved retur til Afghanistan, selv om den humanitære situasjonen der var forverret. UNE viste blant annet til at klageren hadde sterk tilknytning til hjemlandet og hadde familie der.

UNE mente at et innreiseforbud med varighet på fem år ikke var uforholdsmessig og ville være i tråd med praksis i lignende saker. Innreiseforbudet ble registrert i SIS.

Avslag på permanent oppholdstillatelse

UNE avslo samtidig klagerens søknad om permanent oppholdstillatelse. I saker hvor man er gitt tillatelse som flyktning eller på humanitært grunnlag stilles det krav om fem års opphold med oppholdstillatelser før permanent opphold kan innvilges. Se utlendingsloven § 62 annet ledd. UNE viste til at klagerens midlertidige oppholdstillatelser var tilbakekalt. Han oppfylte derfor ikke kravet om oppholdstid med tillatelse.

Konklusjon

Klagerens midlertidige oppholdstillatelser ble tilbakekalt. Han ble utvist fra Norge og Schengen med fem års innreiseforbud. I tillegg ble søknaden om permanent oppholdstillatelse avslått.