Sammendrag: Tilbakekall
Klageren fikk tilbakekalt sin oppholdstillatelse. Hun hadde fortiet at hun tidligere hadde søkt om visum i en annen identitet, og hun hadde gitt uriktige opplysninger om minst én identitet. Hun hadde også fremlagt minst ett falskt pass for norske myndigheter. Forholdene dannet grunnlag for utvisning, men klageren ble i stedet ilagt tilleggstid på to år før hun kan få permanent oppholdstillatelse.
Bakgrunn
Klageren søkte om familieinnvandring med sin ektefelle på begynnelsen av 2000-tallet. Ektefellen, som bodde i Norge, søkte på hennes vegne og fremla fødselsattest og vigselsattest. Før UDI hadde tatt stilling til søknaden, kom hun til Norge og søkte beskyttelse. Hun forklarte at hun hadde reist til Norge for å bo sammen med sin ektefelle. UDI avslo søknaden fordi vigselsattesten var falsk, og hun ble utvist i fem år. Dette utvisningsvedtaket ble senere omgjort av UNE. I mellomtiden ble klagerens søknad om beskyttelse avslått av både UDI og UNE. Hun fikk imidlertid innvilget familieinnvandring av UDI fordi hun hadde samboer med felles barn, jf. utlendingsloven § 41.
Ved bruk av ansiktsgjenkjenningsprogram fant politiet ut at klageren hadde brukt forskjellige identiteter i ulike søknader til norske myndigheter. Hun hadde fått innvilget visum til Norge i én identitet, og brukt en annen identitet i søknadene om familieinnvandring og beskyttelse. Hun hevdet at den identiteten hun hadde oppgitt i søknaden om visum var falsk, og at den andre identiteten var riktig.
UDI fattet vedtak om å kalle tilbake klagerens permanente og midlertidige oppholdstillatelser i medhold av utlendingsloven § 63. UDI viste til at hun, mot bedre vitende, hadde gitt uriktige opplysninger av vesentlig betydning for hennes tillatelser. Hun ble også utvist med et innreiseforbud på to år.
UNEs vurdering
UNE viste til at klageren hadde oppgitt minst én uriktig identitet. Ettersom hun hadde fremlagt pass på begge sine oppgitte identiteter, hadde hun også fremlagt minst ett falskt pass. Etter en konkret vurdering kom UNE til at de to oppgitte identitetene var like sannsynlige.
UNE fant at det var grunnlag for å tilbakekalle klagerens oppholdstillatelser. UNE viste først til at klageren hadde fortiet at hun hadde søkt om visum i en annen identitet enn i sakene om familieinnvandring og beskyttelse. Både fortielsen og avgivelsen av uriktige opplysninger ble gjort mot bedre vitende. UNE kom også til at forholdene hadde hatt vesentlig betydning for vedtakene om oppholdstillatelse. UNE viste blant annet til at en utlending som søker om oppholdstillatelse har plikt til å medvirke til å avklare sin identitet, jf. utlendingsloven § 83 annet ledd. På grunn av klagerens fortielser fikk utlendingsmyndighetene ikke vurdert søknaden om familieinnvandring på riktig måte. Dersom utlendingsmyndighetene hadde vært klar over at klageren hadde oppgitt to ulike identiteter, ville hun mest sannsynlig ikke ha fått oppholdstillatelse. I tillegg ville hun sannsynligvis ha blitt utvist. Samlet sett mente UNE at saken var såpass alvorlig at det var riktig å kalle tilbake klagerens midlertidige og permanente oppholdstillatelser.
UNE viste videre til at de grunnleggende vilkårene for utvisning var oppfylt, jf. utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a. Hun hadde forsettlig (med vitende og vilje) gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en utlendingssak.
UNE tok deretter stilling til om utvisning ville være uforholdsmessig av hensyn til klageren eller hennes nærmeste familiemedlemmer, jf. utlendingsloven § 70 første ledd. Det talte for utvisning at hun grovt hadde overtrådt utlendingsloven. Utvisning var heller ikke uforholdsmessig av hensyn til klageren selv. Hun hadde kommet til Norge som voksen, og hun hadde sterk tilknytning til sitt hjemland både gjennom oppholdstiden der og familie. Utvisning var heller ikke uforholdsmessig av hensyn til klagerens samboer. Etter omstendighetene hadde verken han eller klageren hatt en berettiget forventning om å kunne leve sammen i Norge. Samlivet kunne dessuten videreføres i klagerens hjemland.
Men UNE mente at det kunne stilles spørsmål ved om det ville være uforholdsmessig overfor barna å utvise klageren. Det var derfor aktuelt å ilegge klageren tilleggstid for innvilgelse av søknad om permanent oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 70 annet ledd. UNE viste til at et formål med reglene om tilleggstid er at myndighetene kan ilegge en alternativ reaksjon der det kan være uklart om utvisning vil være uforholdsmessig eller ikke. UNE mente at klagerens brudd på utlendingsloven var noe mindre alvorlig enn UDI hadde konkludert med. UNE viste videre til at det ikke forelå sannsynlighetsovervekt for at identiteten som klageren hadde fått oppholdstillatelse på var uriktig, og at familielivet som i sin tid dannet grunnlag for opphold var reelt. UNE mente også at klagerens tilståelse måtte tillegges en viss vekt i formildende retning. Etter en konkret helhetsvurdering valgte UNE å ilegge klageren tilleggstid i to år.
UNE tok deretter stilling til om klageren burde få en ny oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 38. Særlig hensynet til barnas beste talte for det. UNE kom til at det forelå sterke menneskelige hensyn som i dette tilfellet veide tyngre enn de innvandringsregulerende hensynene i saken. Tillatelsen ble gjort begrenset fordi det forelå tvil om klagerens identitet, jf. utlendingsloven § 38 femte ledd og utlendingsforskriften § 8-12 siste ledd. UNE mente at hun kunne gjøre mer enn hun så langt hadde gjort for å sannsynliggjøre at den ene identiteten er riktig. UNE viste til at hun hadde opplyst å ha både nasjonalt ID-kort og statsborgerbevis.
Konklusjon
Klagerens oppholdstillatelse ble tilbakekalt. Hun fikk en ny oppholdstillatelse særlig av hensyn til barnas beste. Tillatelsen ble gjort begrenset på grunn av ID-tvil. Hun ble ilagt to års tilleggstid for innvilgelse av fremtidig søknad om permanent oppholdstillatelse.