Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren fikk avslag av UNE på søknaden om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag. Advokaten ba om at UNE omgjorde sitt vedtak og ba samtidig om utsatt iverksetting, det vil si at hun skulle få oppholde seg i Norge inntil klagen var ferdig behandlet. Advokaten viste til den vanskelige sikkerhetssituasjonen i Ethiopia, og retningslinjene til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) angående retur.

Advokaten mente at hun også som lengeværende barn burde få tillatelse etter utlendingsloven §38 på grunn av sterke menneskelige hensyn og særlig tilknytning til Norge. Det ble vist til at hun hadde bodd hele livet sitt i Norge, og var godt integrert på skolen og i lokalsamfunnet. De mente at det ikke var innvandringsregulende hensyn i saken som kunne tillegges mer vekt enn hensynet til barnets beste.

Advokaten lå ved uttalelser fra SFO, en terapeut og fra en ansatt i bofellesskap for flyktninger.

UNE ga utsatt iverksetting i saken.

UNEs vurdering

Klagerens identitet var ikke sannsynliggjort

UNE tok først stilling til hennes identitet og hvorvidt den var sannsynliggjort.

UNE mente at hennes identitet ikke var sannsynliggjort, men at det var sannsynlig at hun var etiopisk borger. Det ble vist til at hennes mors identitet ikke var sannsynliggjort, på grunn av at hun ikke hadde lagt frem dokumentasjon på sin identitet. Mest sannsynlig var moren etiopisk borger som oppgitt. Dette blant annet fordi moren ble intervjuet på lokalt språk og hadde vist generell kunnskap om etiopiske forhold. Når mors identitet ikke var sannsynliggjort, kunne heller ikke klagerens identitet være sannsynliggjort.

Det ble også vist til at det ikke hadde blitt lagt frem pass eller andre godkjente reisedokumenter tilknyttet klageren som kunne sannsynliggjøre hennes identitet. Det hadde blitt lagt frem fødselsattest utstedt av det sentrale folkeregisteret.

Vurdering av behov for beskyttelse

Angående hennes behov for beskyttelse, viste UNE til at det ikke hadde kommet nye opplysninger som tilsa at hun likevel hadde et beskyttelsesbehov.

Selv om situasjonen i Etiopia fortsatt var spent og det var pågående konflikter i noen regioner, mente UNE at det på generelt grunnlag ikke forelå velbegrunnet frykt for forfølgelse. Hun sto heller ikke i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

UNE mente at hun heller ikke hadde et individuelt grunnlag for beskyttelse. Det ble vist til at identiteten til klagerens mor ikke var sannsynliggjort, og det var ikke mulig for UNE å ta en konkret returvurdering til et bestemt sted i hjemlandet.

Når det gjaldt UNHCRs retningslinjer, viste UNE til at UNE ikke er rettslig bundet av disse, men de skal tillegges stor vekt. Retningslinjene angående retur til Etiopia, ble publisert i mars 2022 og har følgelig ikke med nyere hendelser. Disse retningslinjene er generelle, vage og har uklare begrunnelser. UNE mente retningslinjene uansett ikke kom til anvendelse i klagerens sak fordi hennes mors identitet ikke var sannsynliggjort.

Det ble tatt hensyn til at hun var barn, men UNE fant at verken sikkerhetssituasjonen eller individuelle forhold tilsa at hun hadde et beskyttelsesbehov.

Vurdering av sterke menneskelige hensyn og særlig tilknytning til Norge

Til slutt vurderte UNE om det skulle gis oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge. UNE kan i noen tilfeller gi oppholdstillatelse dersom sterke menneskelige hensyn tilsier det, eller klageren har særlig tilknytning til Norge. Regler om dette står i utlendingsloven § 38 og i utlendingsforskriften kapittel 8. I saker som berører barn skal hensynet til barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Etter UNEs praksis anses barn i utgangspunktet for å ha en tilknytning til Norge som tilsier at det foreligger sterke menneskelige hensyn, dersom barnet har oppholdt seg i landet i 4 1/2 år og gått minst ett år på skole her. Hun hadde bodd i Norge i mer enn 4 1/2 år, og hadde gått på skole mer enn ett år.

UNE mente at hun hadde en sterk tilknytning til Norge, og at det var til hennes beste at hun fikk bli i Norge. Selv om det også var momenter som talte for at retur til hjemlandet var til barnets beste. Det ble lagt vekt på at hun var født og oppvokst i Norge, og at hun aldri hadde vært i hjemlandet. Hun hadde etablert en sterk tilknytning til lokalsamfunnet, gjennom skole og fritidsaktiviteter. Selv om hun kjente til hjemlandets kultur gjennom familien sin, mente UNE at hun hadde en sterkere tilknytning til Norge.

Det var innvandringsregulerende hensyn i saken i form av at klagerens mor ikke hadde sannsynliggjort identiteten sin, og ved at de ikke hadde reist fra Norge innen utreisefristen. UNE mente imidlertid at hensynet til barnets beste veide tyngre enn innvandringsregulerende hensyn på grunn av hennes tilknytning til Norge.

Tillatelsen ble begrenset til ett år med mulighet for forlengelse. Tillatelsen ble begrenset også slik at den ikke ga rett til familieinnvandring og permanent oppholdstillatelse. Grunnlaget for begrensningen var at det var tvil om klagerens identitet.

Når det er tvil om klagerens identitet, kan klageren få en begrenset tillatelse. Dette står i utlendingsloven § 38 femte ledd.

Selv om det hadde vært bedre for henne at hun fikk en ordinær tillatelse, mente UNE likevel at det ikke skulle gjøres unntak fra kravet om å legge frem pass. UNE mente det var mulig for moren å fremlegge pass/fødselsattest ev. annen dokumentasjon som kunne avklare mors og klagerens identitet.

Norske myndigheters behov for kontroll med hvem som får oppholdstillatelse i Norge veide tyngre enn barnets beste når det kom til vurderingen om tillatelsen skulle begrenses eller ikke.

Hun var heller ikke omfattet av unntakene som er nevnt i utlendingsforskriften § 8-12 første ledd bokstav a og b.

Konklusjon

Hun fikk begrenset oppholdstillatelse på grunn av særlig tilknytning til Norge, etter utlendingsloven § 38. Tillatelsen var gyldig for ett år, og kan fornyes.