Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren har tidligere fått avslag på søknad om beskyttelse i Norge. Han ble uttransportert til Italia fordi italienske myndigheter var forpliktet til å behandle hans søknad. Klageren ble også utvist fra Norge med et innreiseforbud på fem år, fordi han benektet å ha søkt beskyttelse i et annet land da han søkte om beskyttelse i Norge.

I perioden klageren var utvist søkte han to ganger om oppholdstillatelse for familieinnvandring med sin ektefelle i Norge. Søknadene ble avslått fordi underholdskravet ikke var oppfylt.

Klageren søkte på nytt om oppholdstillatelse for familieinnvandring i Norge, og reiste til Norge noen få dager senere. Ved ankomst fremla han gyldig italiensk utlendingspass og id-kort. I disse dokumentene var det oppgitt en annen fødselsdato og et annet fødselsår enn det klageren hadde opplyst da han søkte om beskyttelse i Norge. Hans fornavn var også stavet på en annen måte og han hadde utelatt et av sine etternavn. Ved søk på fingeravtrykk ble det verifisert at begge navn og fødselsdatoer tilhørte klageren. Klageren hadde brukt de italienske id-dokumentene ved de forutgående søknadene om familieinnvandring. Ved ankomst til Norge opplyste klageren ikke at han tidligere hadde søkt beskyttelse og at han hadde blitt utvist. Klageren ble på nytt utvist og hans søknad om familieinnvandring ble avslått fordi han var utvist.

Klageren søkte på nytt om oppholdstillatelse for familieinnvandring i 2017. For å sannsynliggjøre sin identitet fremla klageren sine italienske id-dokumenter. Han fremla også et eritreisk pass. Klagerens navn og fødselsdato i det eritreiske passet var de samme som i de italienske id-dokumentene.

Søknadene ble avslått fordi det var tvil om klagerens identitet. UNE viste i den vurderingen til at italienske id-dokumenter ikke var egnet til å sannsynliggjøre klagerens identitet, fordi opplysninger i slike dokumenter vanligvis er basert på klagerens egne opplysninger og fordi UNE ikke var kjent med hvilke id-dokumenter klageren hadde fremlagt for italienske myndigheter. UNE så også hen til at klageren hadde fremlagt eritreisk pass, men viste til at påliteligheten (notoriteten) til eritreiske dokumenter er så lav og derfor ikke er egnet til å sannsynliggjøre hvilken av klagerens identiteter som er riktig. At det var vanskelig for klageren å rette opp i identitetstvilen var heller ikke grunnlag for å lempe på beviskravet.

Klageren har på nytt søkt om oppholdstillatelse for familieinnvandring med sin ektefelle i Norge. Partene har to felles barn som bor i Norge. Han oppga på nytt samme identitets som han hadde oppgitt til italienske myndigheter. Han fremla også eritreisk pass, en bekreftelse fra den eritreiske ambassaden i Roma, en eritreisk fødselsattest, tre uoversatte eritreiske id-kort, italiensk oppholdskort og id-kort. Klagerens identitetsopplysninger i de italienske og eritreiske dokumentene var identiske.

UDI avslo søknaden fordi det var tvil om klagerens identitet. UDI viste til tidligere vedtak. De understreket også at eritreiske id-dokumenter har veldig lav pålitelighet og at det derfor er vanskelig å vurdere om fremleggelse av eritreiske id-dokumenter kan hjelpe å rette opp identitetstvil som klageren selv har skapt ved å oppgi ulike navn og ulik fødselsdato til norske og utenlandske myndigheter.

Vedtaket ble påklaget. Advokaten anførte at klageren nå hadde gjort alt han kunne for å sannsynliggjøre sin identitet. Han hadde ingenting å tjene på å gi uriktige opplysninger til norske myndigheter og saken handlet kun om misforståelser og upresis registrering. Hensynet til barnas beste tilsa også at klageren fikk oppholdstillatelse i Norge.

UNEs vurdering

Innledningsvis understreket UNE at det er svært viktig å kjenne identiteten til personer som oppholder seg i Norge. En person som søker om oppholdstillatelse må derfor legge frem pass eller et annet legitimasjonsdokument som er utstedt av offentlig myndighet. Dokumentet må være utstedt på riktig måte, og det må sannsynliggjøre at den oppgitte identiteten er korrekt. Dokumentene må også være pålitelige, altså ha tilstrekkelig notoritet. UNE viste til utlendingsloven § 8 og utlendingsforskriften kapittel 10 m.m.

UNE mente klagerens identitet ikke var sannsynliggjort. UNE så hen til at klageren hadde fremlagt eritreisk pass, men viste til at dokumenter fra Eritrea er lite pålitelig. Et eritreisk pass er først og fremst egnet til å underbygge identiteten til en eritreisk borger når denne, etter en helhetsvurdering er mest sannsynlig. Ved identitetstvil er eritreiske pass og id-dokumenter ikke egnet til å sannsynliggjøre identiteten. UNE viste også til at fremlagt fødselsattest var utstedt etter klageren forlot Eritrea. Videre viste UNE til at "bekreftelsen" fra den eritreiske ambassaden ikke sa noe om på hvilket grunnlag de mente identiteten var klarlagt.

UNE mente heller ikke de italienske id-dokumentene sannsynliggjorde klagerens identitet og viste til begrunnelse i tidligere vedtak. UNE påpekte også at klageren ikke hadde fremlagt dokumentasjon på eller opplyst om italienske myndigheter var klar over at det var tvil om klagerens identitet i Norge, og utelukket ikke at slik kunnskap også kunne fått betydning for italienske myndigheters vurdering av hans identitet.

Det var heller ikke holdepunkter for at opplysningene klageren ga om egen identitet i forbindelse med sin søknad om beskyttelse ble misforstått eller feilregistrert.

UNE mente videre det ikke var fremlagt tilfredsstillende dokumentasjon, og at identiteten klageren hadde oppgitt ikke var sannsynliggjort. UNE viste til at kravet om å sannsynliggjøre sin identitet gjelder selv om det er vanskelig å rette opp i tvil som allerede har oppstått. Klageren hadde også gjennom sin opptreden vist klar vilje til å skaffe seg opphold i Norge ved bevisst å gi uriktig forklaring, noe som medfører skjerpede krav til hvilke opplysninger og omstendigheter i saken som anses egnet til å sannsynliggjøre identiteten.

Ettersom klageren ikke hadde medvirket til å avklare sin identitet mente UNE det var grunnlag for å nekte klageren oppholdstillatelse.

Når det gjaldt hensynet til klagerens to norske barn, mente UNE at det i utgangspunktet ville være best for dem å få bo med begge sine foreldre. Hensynet til barnas beste er grunnleggende, men ikke til hinder for at andre forhold - som for eksempel innvandringsregulerende hensyn - tillegges avgjørende vekt. Etter en konkret vurdering mente UNE at hensynet til barna ikke ble tillagt avgjørende vekt. Det var ikke opplysninger om at barnas mor ikke kunne gi barna tilstrekkelig omsorg eller at familiens situasjon skilte seg vesentlig fra andre sammenlignbare saker. UNE viste til at avslaget i klagerens sak ikke innebar en endring av barnas hverdag eller omsorgssituasjon.

UNE mente heller ikke at vedtaket var i strid med referansepersonens rett til familieliv etter EMK artikkel 8. Klageren har oppholdstillatelse i Italia og det var ikke opplysninger i saken om at partene ikke kan gjenforenes der. UNE viste også til at klagerens barn og ektefelle, som er norske borgere, visumfritt kan besøke klageren i Italia, og at de også kan ta opphold i Italia sammen med klageren i kraft av EØS-regelverket. UNE understreket også at det er opp til klageren og hans ektefelle og avgjøre hvor barna skal bo.

Selv om vilkårene for familieinnvandring ikke er oppfylt, kan UNE i noen tilfeller gi oppholdstillatelse dersom "sterke menneskelige hensyn" tilsier det, eller klageren har "særlig tilknytning" til Norge. UNE viste til at de samme grunnene som gjør at oppholdstillatelse nektes etter utlendingsloven § 59 også gjør at klageren ikke får oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

Konklusjon

Klageren fikk etter en konkret helhetsvurdering ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring med sin ektefelle i Norge.