Last updated: 29/03/2022 29/03/2022

Sammendrag: Permanent oppholdstillatelse

Klageren søkte om permanent oppholdstillatelse, men oppfylte ikke kravet om selvforsørgelse. UNE mente det var særlige grunner til å gjøre unntak fra kravet. Klagerens ektefelle og sønn var avhengig av hennes hjelp, og hun mottok omsorgslønn fra kommunen nesten tilsvarende en fulltidsstilling.

Bakgrunn

Klageren søkte om permanent oppholdstillatelse og mente det måtte gjøres unntak fra kravet om selvforsørgelse på grunn av "særlige grunner". Begrunnelsen var at klagerens ektemann og sønn hadde en sjelden medfødt sykdom som førte til alvorlig invalidisering og funksjonshemming. Begge var avhengig av rullestol, og ektemannen var 100% ufør.  

UDI avslo søknaden fordi klageren ikke oppfylte kravet om å ha vært selvforsørget de siste 12 månedene, se utlendingsloven § 62 første ledd bokstav f. UDI mente at det ikke forelå sterke nok grunner til å gjøre unntak fra kravet av særlige grunner.

UNEs vurdering

Det kan gjøres unntak fra kravet om selvforsørgelse i utlendingsloven dersom særlige grunner foreligger. Se utlendingsforskriften § 11-12 tredje ledd. Regelen er utdypet i departementets rundskriv G-05/2017. Her understreker departementet at unntaksadgangen bare er ment å gjelde der det vil være særlig urimelig å forvente at utlendingen vil kunne oppfylle kravet om selvforsørgelse.

Nemnda la stor vekt på at klageren hadde fått innvilget omsorgsstønad fra kommunen. Omsorgsstønaden tilsvarte lønn for så mange timer per uke, at det nesten tilsvarte en fulltidsstilling. Det ble også vektlagt at stønaden utgjorde en årslønn som kun var et mindre beløp unna kravet til selvforsørgelse. I sitt vedtak hadde kommunen fremhevet at dette skulle dekke stell av både ektemannen og sønnen, tilrettelegging av hverdagen for begge, samt hjelp til daglige aktiviteter og sysler.

I tillegg måtte klageren hjelpe til på natten når det var behov for det, samt ivareta omsorgen for familiens friske barn.

Nemnda mente det var urimelig å forvente at klageren skulle jobbe de få timene sønnen var på skolen i løpet av dagen, både fordi det er vanskelig å skaffe seg en så liten stilling, men også med tanke på klagerens belastning i sin helhet. Nemnda konkluderte derfor med at det ville være særlig urimelig å forvente at klageren ville kunne oppfylle kravet om selvforsørgelse. Klagen over UDIs vedtak ble derfor tatt til følge, og klageren ble innvilget permanent oppholdstillatelse.

Var dette sammendraget nyttig?